Ayaan Hirsi Ali og kristendommen

Ayaan Hirsi Ali og kristendommen

Den etter hvert verdenskjente islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali skrev nylig en kronikk i “The Free Press” hvor hun forklarte hvorfor hun nå var blitt kristen. Hirsi Alis reise har gått fra radikal islam, via ateisme til kristendommen. Hvorfor har Ali endt opp med kristendommen? Og er hun en del av en større trend i tiden?

Jeg har tidligere skrevet om hvordan de som har spådd «Guds død» gang på gang har vist seg å ta feil. Hvordan det kristne budskapet forblir relevant og viktig for milliarder av mennesker gjennom ulike tider. Samtidig tror jeg, hvis man betrakter verdenshistorien i et makroperspektiv, at man vil se at kristendommens innflytelse på samfunnet går i bølger.

Det kan for meg se ut som om vi nå er på vei opp av en bølgedal hva angår kristendommens rolle. Andre vil kanskje også si at vi er på vei ned fra en bølgetopp. Perioden etter den kalde krigens slutt har nemlig i stor grad vært preget av sekularisme, fremtidstro og optimisme. Det har åpenbart påvirket mange i retning av en mer sekulær verdensanskuelse, hvor kristendommen spiller en mindre rolle enn tidligere.

Ideer som «Moralterapeutisk Deisme» (som jeg har skrevet om tidligere) har fått stort gjennomslag. Mange har sett på kristendommen mer som et fint system av gode moralske grunntanker og ideer. Et sted man kan gå og «shoppe» det man liker, som man anvender i livet sitt som det passer en selv.

Men dette er altså ikke et nytt fenomen i verdenshistorien. Tvert imot vil jeg påstå at det er en del av en gjentakende trend. Jeg skal kjapt nevne et eksempel, som jeg også har skrevet om tidligere.

Optimismens tidsalder

Utover 1800 og på begynnelsen av 1900-tallet utviklet deler av Verden seg enormt, og menneskeheten gjorde store fremskritt på mange områder. Ikke minst bidro fremveksten av moderne vitenskap og teknologi til å heve livskvaliteten vår dramatisk og fjerne eller redusere mye av det som i tidligere tider forårsaket mye lidelse og smerte. Nye landbruksmetoder, sammen med industrialiseringen, gjorde etter hvert sultkatastrofer til et fjernt minne i Vest-Europa og Nord-Amerika. Samtidig økte levealderen dramatisk. Den medisinske utviklingen gjorde at langt flere barn overlevde fødselen og sine første barneår, og de kunne vokse opp i relativt fredelige, velstående og stabile samfunn.

Det hersket i Vest-Europa og Nord-Amerika en stemning av fremtidsoptimisme. Den vitenskapelige og teknologiske utviklingen hadde gjort enorme fremskritt, og hadde sammen med kolonialiseringen av store deler av Afrika og Asia gjort denne delen av verden langt mer velstående enn tidligere.

Samtidig hadde en stadig liberalisering av teologi og kirke gjort at det kristne budskapet mer og mer beveget seg i retning av en type moralfilosofi. Jesu budskap var bra og innehold mange gode prinsipper, men det var å betrakte som en veileder som gav pekepinner til et godt liv. En slags moralsk rettesnor som kunne hjelpe oss til å få bedre relasjoner med hverandre og verden rundt oss. Budskapet om den gjennomgripende frelsen Jesus kom med som Guds sønn, og som sonoffer for våre synder ble nedtonet, og i mange tilfeller også avvist. Konseptet var avleggs og passet ikke inn i en moderne forestilling om verden.

Dette skulle endre seg radikalt på begynnelsen av 1900-tallet. En av de fremste katalysatorene for denne utviklingen var utbruddet av 1.Verdenskrig og de påfølgende grusomhetene som utspant seg.

Her ble det på en spesiell måte tydelige at den samme fremveksten av teknologi som gjorde menneskene på begynnelsen av 1900-tallet så optimistiske, nå også viste seg å ha gjort mennesker i stand til å utføre hittil utenkelige grusomheter og massedrap i en skala man ikke tidligere hadde kunnet forestille seg.

Vitenskapen og teknologien vise seg maktesløs i møte med menneskelig ondskap. For teknologi og vitenskap viste seg å være like effektive redskap for tilsynelatende meningsløs nedslaktning av millioner av unge menn, som den tidligere hadde vært et redskap for å redde millioner av menneskeliv gjennom fremskrittene den representerte.

De knuste illusjonene

På slagmarkene i Europa mellom 1914 og 1918 døde millioner av unge menn. De ble enten meid ned av maskingevær- eller granatild, kvelt av giftig sennepsgass som ble sluppet ut over slagmarkene, eller så døde de som fluer av sykdommer i skyttergravene. En hel ungdomsgenerasjon som hadde vokst opp med optimisme og fremtidstro ble i løpet av krigsårene desillusjonerte. I land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike hadde alle venner eller familiemedlemmer som var blitt drept i krigen. Millioner kom hjem som krigsinvalide. Ofte manglet de en arm eller et ben, var blitt døve, blinde eller mentalt syke av tiden i skyttergravene. Mange mistet troen på «det gode i menneske». Det de hadde opplevd på slagmarkene i Europa tilsa ikke at det fantes noe godt i menneskenaturen.

En god illustrasjon på hvordan slagmarkene i første verdenskrig kan ha utartet, kan ses i dette klippet fra filmen «All is quiet on the western front» (NB scenen er svært voldelig, derfor legger jeg den ut som link og ikke direkte i artikkelen. Ses på eget ansvar. Sørg for at det ikke er barn i nærheten): https://youtu.be/t5FZWhScEQk?si=qK6vjcCExBdaEEQN

 

Paralleller til i dag

Spoler man frem til vår tid er det ikke vanskelig å se parallellene. Krigen i Ukraina, Hamas terrorangrep i Israel og den påfølgende invasjonen av Gaza, borgerkrigene i Syria og Jemen. Alt har forårsaket enorme lidelser. Samtidig har vi her til lands opplevd en epidemi av psykisk uhelse. Mange vestlige land har store problemer med rusbruk, som forårsaker store sosiale problemer og igjen, menneskelig lidelse.

Mye av lidelsen følger i kjølvannet av teknologiutvikling. Ikke minst har stadig flere blitt skeptiske til sosiale mediers innflytelse på menneskesinnet, og det potensialet til å spre falsk og villedende informasjon med skadelig hensikt som ligger der. Det er også mye som tyder på at overdreven jakt på «likes» - at man hele tiden speiler sitt menneskeverd i hvilken tilbakemelding man får fra verden rundt seg, ved bruk av sosiale medier, bidrar til psykisk uhelse.

Likevel er det ikke teknologien i seg selv som er problemet, men hvordan vi mennesker bruker den. Og nettopp dette leder meg igjen tilbake til Ayaan Hirsi Alis kronikk. Hun beskriver hvordan vår sivilisasjon søker å bekjempe truslene fra autoritære regimer, religiøs ekstremisme (spesielt islamisme) og «woke-ideologi som spiser seg inn i de moralske fibre i neste generasjon», gjennom moderne sekulære verktøy. Militære, økonomiske, diplomatiske og teknologiske tiltak.

Problemet er bare at for hver runde med konflikt, taper vi terreng. Hirsi Ali argumenterer for at vi ikke kan bekjempe disse kreftene med mindre vi kan besvare spørsmålet «hva er det som forener oss?» Hverken sekularisme eller den «regelbaserte liberale verdensorden» ser ut til å være tilstrekkelig. Vårt ønske om å opprettholde den judeo-kristne tradisjonen er det beste bolverket vi har.  

«The God hole»

Likevel er det ikke kristendommens rolle som beskytter av frie, åpne og tolerante samfunn det mest sentrale i Hirsi Alis avgjørelse om å omfavne kristendommen. Hun skriver: «Jeg vendte meg også til kristendommen, fordi jeg kom til den erkjennelsen av et liv uten åndelig trøst ble uutholdelig – ja tilnærmet selvutslettende. Ateismen klarer ikke å besvare det helt enkle spørsmålet: Hva er meningen og formålet med livet?»

En av Hirsi Alis viktigste inspirasjonskilder som ateist var den britiske filosofen Bertrand Russell, helt spesifikt hans foredrag fra 1927 «Why I am not a christian». Russells foredrag presenterer et sterkt intellektuelt og rasjonelt forsvar for at Gud ikke finnes. Likevel skriver Hirsi Ali at «The God hole» – tomheten kirkens tilbaketog har etterlatt seg – har kun blitt fylt av et virvar av irrasjonell, kvasi-religiøse dogmer. Resultatet er en verden hvor moderne sekter driver rovdrift på de forvirrede massene, tilbyr dem falske formål med tilværelsen og gjerninger – for det meste ved å bidra til et slags «godhetsposerende teater på vegne av en utsatt minoritet» eller «vår planet som er antatt dømt til undergang».

Bertrand Russell (Bilde er hentet fra Wikimedia commons)

Hun siterer videre G.K. Chesterton som skal ha sagt: «når mennesker velger å ikke lenger tro på Gud, de tror ikke deretter på ingenting, men blir da kapable til å tro på hva som helst.»

Det er nettopp I dette nihilistiske vakuumet at utfordringen for vår sivilisasjon blir eksistensiell, fortsetter hun. «Hvis vi ikke tilbyr noe som er meningsfylt, frykter jeg erosjonen av vår sivilisasjon vil fortsette.» Dette er kraftig kost. Mange vil sikkert si at hun overdriver. Men sett tilbake på utviklingen av det vestlige samfunnet det siste tiåret er det vanskelig å ikke gi henne i alle fall delvis rett.

Hirsi Ali siterer blant annet forfatteren og historikeren Tom Holland, som jeg tidligere har omtalt i artikkelen «Verden uten Gud». Holland avslutter sitt Theos foredrag i 2022, som jeg har linket til i artikkelen med følgende setning: «Kilden til de humanistiske verdier ligger ikke i fornuften, ei heller i kunnskapsbasert tenkning, men i historien, og spesifikt, I kristendommens historie.»

Kristne som blir ateister - og ateister som blir kristne

Man skal være forsiktig med å spå eller si noe om konkrete megatrender i samfunnet. Men det er ting som tyder på at et økende antall ateister ser ut til å innse at verdiene som kristendommen formilder er langt viktigere for oss enn det vi kanskje først antok. Jana S. Harmon har i arbeidet med sin doktorgrad intervjuet 50 tidligere ateister som har blitt kristne. Hun har også skrevet boken «Atheists finding God», som baserer seg på forskningsarbeidet hun har gjort.

Jana har blitt intervjuet av «Christianity Today» om forskningsarbeidet sitt. På spørsmål om hva det er som utløser at ateister vender seg til kristendommen sier hun: «i de fleste tilfeller var det en katalysator, en eller annen form av mangel på tilfredshet som gjorde at de begynte å stille spørsmål ved ateismen, og begynne å se nærmere på kristendommen».

«Vi ønsker alle å finne en form for mening i verden, og være tilfreds med våre liv» fortsetter hun. «Manglende tilfredsstillelse kan utløse en søken etter noe mer enn det vårt verdensbilde har å tilby. Forstyrrende lengsler kan vokse i den enkelte mens de ser etter bedre forklaringer for å forstå verden rundt dem, eller sitt eget liv.»

Det finnes også en rekke høyprofilerte eksempler på dette. Nevnte Hirsi Ali er det nyeste eksempelet, men også den kjente teologen Alister McGrath var en ateist som ble kristen. Forfatter og språkforsker C.S Lewis, som blant annet skrev «Narnia-bøkene» en annen. Her i Norge er Bjørn Are Davidsen, som jeg blant annet intervjuet i fjor høst et annet eksempel på det samme.

Faksimile fra SideB stories

Jana Harmon har i podcasten «The side-B stories» intervjuet en lang rekke tidligere skeptikere eller ateister som har blitt kristne. Det er flere hundre ulike personer som er blitt intervjuet. Det er altså ikke noe perifert fenomen som angår kun en håndfull personer. Det påfallende er også hvordan svært mange av vitnesbyrdene i podcasten handler om nettopp det samme som Hirsi Ali peker på. Følelsen av et tomrom som rasjonalitet og vitenskap ikke kan fylle. Problemet med å rettferdiggjøre konsepter som menneskeverdet, uten en skapende Gud som Herre over liv og død.

Så kan man selvsagt argumentere for at den motsatte trenden hvor kristne mister troen og blir ateister kanskje fortsatt er mer betydelig. Dette er trenden samfunnsforskere har pekt på de siste 30-40 år, og som har vært hovedforklaringen for den fallende innflytelsen kristendommen har hatt på vestlige samfunn de siste årene.

Likevel er det et tankekors at såpass mange, også profilerte mennesker, nå forteller om sin reise fra å være ateister eller skeptikere, til å bli troende kristne. Det sier meg at det kristne budskapet fortsatt er høyaktuelt og relevant. Og kanskje er det nettopp på grunn av at mennesket kjenner på maktesløshet i møte med sin egen kapasitet til ondskap. Som jeg skrev i artikkelen «Sklir evangelikalsk kristendom i liberal retning uten å snakke om det? - Del 2» : «En kristendom som sier at «det gjelder å være gode mot hverandre» uten samtidig å forklare hvorfor det så ofte ikke lykkes eller til og med går helt galt, kan ikke svare tilfredsstillende på helt grunnleggende spørsmål mennesket har stilt seg selv helt fra tidenes morgen.»

For i møte med vår egen menneskenaturs destruktive potensiale trenger vi noe mer enn fagre ord om menneskelig kjærlighet. Vi trenger en fast grunn for våre føtter. Vi trenger kraften i det levende gudsordet, som både kan frelse oss og omskape oss.