Kristendom og lærdom – intervju med Bjørn Are Davidsen - del 1

I våre dager tar vi skolegang og utdannelse som en selvfølge. Men det har ikke alltid vært slik. Faktisk kan vi hevde at vi i stor grad kristendommen og kirken å takke for det moderne skolevesenet.

En som vet mye både om kristendommens historie og skolevesenets opprinnelse, er Bjørn Are Davidsen. Bjørn Are er i dag rådgiver i tankesmien Skaperkraft, noe som fyller 75% av arbeidstiden hans. De siste 25% er han redaktør for nettstedet fagsjekk.no hvor han fagsjekker lærebøker til bruk i skolen.

Han har også holdt foredrag om tro og vitenskap, historiske myter, religionsfilosofi og mye annet. Han er en aktiv samfunnsdebattant som spesielt engasjerer seg i å avkrefte myter om forholdet mellom religion og vitenskap.

Jeg møtte Bjørn Are en solfylt septemberdag i Oslo, på en kafé utenfor Domus Juridica i Kristian Augusts gate, bare et steinkast fra den ærverdige universitetsbygningen som er selve hjertet av norsk akademia og lærdom. Han er en engasjert, blid og travel. Han har akkurat levert inn et leserinnlegg om Dronning Elizabeths begravelse. I likhet med mange andre kristne er han kritisk til NRKs kommentatorer som beskrev begravelsens «religiøse overtoner». «Det er tross alt begravelsen til kirkens overhode» sier Davidsen engasjert, mens vi bestiller mat og drikke og slår oss ned i en sofa i kafeen.

Davidsen snakker på inn- og utpust om alt som engasjerer ham. Og det er mye! «I dag tar man de verdier for gitt som egentlig har sin opprinnelse i kristen tenkning, men man har ikke noe forhold til hvor de kommer fra» sier han engasjert.

De mange felles referansepunktene våre gjør at samtalen flyter lett, og jeg glemmer nesten et øyeblikk hva formålet med samtalen er. Heldigvis kommer vi fort inn på temaet, og jeg får sjansen til å stille de spørsmålene jeg har planlagt å stille ham.

Hvor har skolevesenet egentlig sin opprinnelse?

Det kommer an på hva man legger i skolevesenet. Og om man mener i Norge eller i verden som sådan. Opprinnelig var det behovet for byråkrati og statsadministrasjonen i de store sivilisasjonene. I Europa er det en blanding av den kirkelige og den statlige. Kirken var drivkraften veldig lenge gjennom klosterskoler, o.l. Det avhenger også av at man har en skriftkultur. Selve skriftkulturen kom med kirken til Norge på 1000-tallet. Runesteinene i Norge kan ikke regnes som en skriftkultur. Her misforstår lærebøkene ofte. Mange spør om når Norge byttet fra runealfabet til latinsk, men det går ikke an å sammenlikne disse. Runesteinene var ment som minnesmerker over stormenn osv.

Skriftkultur er at du har en statsadministrasjon med alle papirer, som kan dokumentere, skriftlige lover, litteratur osv. Gjennom kirken fikk du en skriftkultur og et skolesystem.

Skolesystemet var først begrenset til de som trengte det, prester og kongens embetsmenn. Allmennskole kom i kjølvannet av boktrykkerkunsten, men først noen hundre år senere.

Boktrykkerkunsten er vel et viktig vannskille?

Ja, mye er mer teknologidrevet enn det man tror. Det er blitt fremstilt som om det var kirken som la en brems på kunnskapsspredningen frem til renessansen. Men det som skjedde var at man fikk boktrykkerkunsten så man kunne for alvor spre kunnskap. Og da gjorde alle det, kirken også. Uansett hva man stod for, så brukte man den nye teknologien.

Hva med det allmenne skolevesenet i Norge?

Det har sine røtter i konfirmasjonsundervisningen som kom med pietismen. Det ble innført fra toppen faktisk, kong Christian den 6, som i 1739 etablerte den første norske obligatoriske skolen. Nylig leste jeg i en lærebok for 7 klasse, Refleks 7, som kom ut i 2022. Der står det at Norge fikk skole først i 1739.

Hva er det de sier her? Vet de ikke at vi var de første i verden med obligatorisk skole? Vi var ekstremt tidlig ute. I mange andre land kom det først på 1800-tallet. At Norge allerede i 1739 hadde skole for alle. Det kom heller ikke frem at den første norske undervisningen kom på 1040-tallet. I 1152 fikk man de første norske skolene, katedralskolene, i forbindelse med opprettelsen av bispesetene.

Hva med klostrene? Hva var deres rolle i bevaringen og spredningen av kunnskap?

Klostrene var ekstremt viktige. Kunnskap har blitt spredt hovedsakelig gjennom såkalte lærdomssentre. Med det mener jeg enkeltpersoner, slik som Platon og Aristoteles osv. Da hadde de behov for tekster. Tekstene ble ofte skrevet på pergament, som var ekstremt dyrt. Man måtte ha en flokk kalver, mange titalls, kanskje hundretalls kalver. Kun de rikeste kunne holde dette. Etter hvert fikk man papyrus som forenklet ting veldig, men ikke like holdbart, så da måtte man skrive om igjen og om igjen, noe som krevde et stort apparat. Når Vest-Romerriket kollapset, kollapset også økonomien, så de eneste som da fortsatt hadde råd og anledning til å holde et slikt apparat gående var munker i klostrene. I Øst-Romerriket hadde man fortsatt noe bedre råd, så der fortsatte skriftkulturen også i statsapparatet. Men der ble man også presset av araberne, som etter hvert også etablerte seg i Bagdad, samlet rikdom og kunne produsere tekster og kopiere.

I klostrene hadde man tid, og billige skrivere, man kunne holde på med kalver selv eller få noen til å finansiere dette. Frem til 1200/1300-tallet var det derfor hovedsakelig kirken som stod for det aller meste. Etter hvert kom hoffene litt inn i bildet fordi de ville ha litt mer «lødig» litteratur, ridderromaner osv.

Og så kom boktrykkerkunsten, og da var det hele endret.

Hva er de vanligste mytene om kirken og kristendommens forhold til kunnskap og utdanning?

Her er vi inne på Davidsens favorittema, og han blir naturlig nok engasjert.

Den vanligste myten var at man var så redd for kunnskap at man brant biblioteket i Alexandria, dette sagnomsuste biblioteket som hadde samlet all verdens lærdom gjennom hundrevis av år, hvor det var hundretusenvis av tekster, som de kristne da brant i sin frykt. Men dette er bare tull. Det fantes ikke noe stort bibliotek i Alexandria da de kristne fikk makten der. Det fantes en rekke små biblioteker, og ingen av dem ble brent av kristne. De ble ødelagt lenge før, sannsynligvis før vår tidsregning.

Cæsar brant en del skriftruller. Hundre år før Cæsar var det en intern disputt mellom to faraoer, hvor den siste da utviste alle som ikke var Egyptere og la dette lærestedet brakk i flere år. Alexandria er en veldig fuktig by i et sumpområde, og alt var på papyrus, og det råtnet. Så når de kom tilbake var det sannsynligvis lite igjen.

Blomstringstiden til Alexandria var 200-tallet før Kristus. Dette var 600 år før de kristne fikk makten.

Borgerkriger, brann og tsunamier har også rammet Alexandria og har ødelagt langt mer enn kristne.

Så myten om at Alexandrias bibliotek ble brent av kristne stammer fra 1700-tallet, fra en forfatter som heter Edward Gibbon. Det finnes ingen originale kilder som støtter dette.

Det fantes selvsagt uenigheter mellom kristne en periode, noen som mente at verdslig kunnskap var bare tull, men de tapte jo stort sett alltid diskusjonen! De som vant frem var slike som Augustin og Origenes, som var veldig opptatt av kunnskap.

Men det blir stadig vekk fremmet påstander om at kirken, spesielt i middelalderen, var en brems på kunnskap og utvikling?

Påstandene om at kirken var en brems på kunnskap og utvikling er etter mitt skjønn bare tull, så langt jeg har sett. Man må selvsagt se på den konkrete påstanden, og det kan ha vært tilfeller hvor det stemmer, men i hovedsak var kirken veldig foroverlent på kunnskap. Et tegn på dette var jo for eksempel at man opprettet universitetene, som en videreføring av katedralskolene.

På 1200-tallet hadde man for eksempel en diskusjon om Aristoteles, som hadde mange rare tanker som stred mot kristen tro. Ved Universitetet i Paris ca 1210, fordømte man Aristoteles verker. Dette varte noen få år, men så kom de tilbake igjen og så gjorde man en ny analyse. I 1277 endte man opp med å fordømme et par hundre påstander fra Aristoteles. Bakgrunnen for det var at de begrenset Guds allmakt. For eksempel hevdet Aristoteles at vakuum ikke var mulig. I Paris sa man da at, ja, utfra hans filosofi er ikke dette mulig, men for Gud kan dette være mulig. Vi kan ikke begrense Gud, ved å si at dette ikke er mulig.

Det viser på mange måter naturvitenskapens fødsel. Man sa at vi kan ikke lenger sitte i en lenestol og dedusere seg frem ved Aristotelisk logikk til hvordan verden var, men man måtte ut og se etter. Finne ut selv. Dette var et paradoks, siden Aristoteles selv var veldig opptatt av dette å studere naturen osv.

Finnes det eksempler på at kirken og kristendommen har vært til hinder for vitenskap og utvikling?

De er ganske sære. Og det spørs hva du mener med kirken. F.eks var Jesuittene kritiske til enkelte elementer i matematikken på 1600-tallet. Men det var kun Jesuittene. Selv evolusjonslæren ble omfavnet av en del kristne. Det var ikke noen kirkelige sanksjoner mot den. Jeg har forsøkt å undersøke aviser, bøker og blader på 1800-tallet, men finner ingenting annet enn vitenskapelig og etisk kritikk. Noe av den skarpeste kritikken mot Darwins evolusjonslære kom fra ikke-kristne. Mesteparten fra platoniske vitenskapsmenn på 1800-tallet, siden det stred mot Platons tanker om det uforanderlige.