Evangeliet til alle folkeslag – Del 1 – Lausannebevegelsens opprinnelse, og disippelskap

I år arrangeres den fjerde Lausannekonferansen i Sør-Korea. Konferansen har siden oppstarten i 1974 vært et viktig samlingspunkt for kristne med hjerte for misjon og evangelisering. Men er den fortsatt relevant i vår tid?

Sjansen for at du har hørt navnet Billy Graham er temmelig stor. Graham er en av tidenes mest berømte predikanter, og hans evangeliseringsturneer verden over er et av moderne kristendoms mest spektakulære fenomener. Det antas at Billy Grahams evangeliseringsturneer nådde over 200 millioner mennesker, og han har hatt definerende innflytelse over flere generasjoner kristne.

Graham var initiativtakeren til den opprinnelige Lausannekongressen, noe som utviklet seg til Lausannebevegelsen, en global misjonsbevegelse fokusert på å spre evangeliet til alle folkeslag, og derved oppfylle Jesu misjonsbefaling.

Siden den første kongressen i 1974 har bevegelsen arrangert ytterligere to kongresser, den andre i Manila på Filippinene i 1989, den tredje i Cape Town, Sør-Afrika i 2010.

En Lausannekongress er altså ikke noe som skjer hvert år. Det er derfor en betydelig begivenhet for svært mange kristne, og det som diskuteres på kongressen får konsekvenser for svært mye kristen virksomhet verden over. Kongressen samler tusenvis av deltakere fra hele verden. Den siste kongressen i Cape Town i 2010 reflekterte også i økende grad at den raskest voksende kristne befolkningen befinner seg i Afrika og Asia.

I forbindelse med kongressen som arrangeres i september i Sør-Korea har Lausannebevegelsen publisert en rapport om «tilstanden til misjonsbefalingen». Rapporten ble lansert i april og kan lese her. Rapporten er et svært omfattende og grundig arbeide, av over 150 ulike eksperter på misjon fra hele verden.

Lausannebevegelsen har også publisert en presentasjon av rapporten, i form av en youtube-video på ca. 28 minutter. Videoen oppsummerer flere interessante og tankevekkende funn.

Jeg kan ikke adressere alt som står i rapporten i et blogginnlegg (rapporten er tross alt på over 500 sider), men jeg vil ta opp et par momenter som jeg mener er svært interessante og relevante.

Det første poenget jeg vil peke på, nevnes i konklusjonen i videopresentasjonen av rapporten. En hovedutfordring for de kristne kirkene og trossamfunnene verden over er nemlig å gjenreise tillit. Og en nøkkel til dette er, ifølge rapporten, økt fokus på disippelskap.

For mange er kanskje disippelskap et noe fremmed begrep, men kort forklart kan man si at det handler om å lære av og etterfølge Jesus. En annen måte å beskrive det på er at den kristne troen får konkrete og håndfaste konsekvenser for livet. At det blir samsvar mellom liv og lære.

For de som er kjent med Billy Grahams evangeliseringsbevegelse fremstod den nok først og fremst som en bevegelse til omvendelse og bekjennelse av kristen tro. Fokuset på disippelskap har altså tradisjonelt sett ikke vært det som først og fremst har vært forbundet med bevegelsen. At dette nå blir et viktig tema for Lausannebevegelsen, må derfor sies å være en kjærkommen og viktig utvikling.

For disippelskap er ikke bare viktig for å bygge tillit. Disippelskap er også helt vesentlig for å bygge robuste, levedyktige menigheter, som også er i stand til å ta imot nye kristne og integrere dem i det kristne fellesskapet.

Rapporten peker også på at mye av den digitale evangeliseringen som kristne er engasjert i, handler om evangelisering og menighetsvekst, og bare unntaksvis er disippelskap tema i denne virksomheten.

Det er dette fokuset den kristne filosofen og forfatteren Dallas Willard kaller for «Den store utelatelse». «De kristne har respondert på misjonsbefaling ved å gjøre folkeslagene til kristne – ikke disipler.» Willards bok «The Great Omission» er sitert i rapporten. I boken tar han nettopp for seg temaet disippelgjøring, og hvordan han mener moderne misjon i for liten grad er fokusert på nettopp dette, i skarp kontrast med hvor mye vekt Jesus legger på nettopp disippelskap.

Det er en ting å føre mennesker til omvendelse og syndenes forlatelse. Noe helt annet er å føre mennesker til å bli disipler. Men det er det siste som gjør kristne menigheter levedyktige på sikt. Det er dette som bygger de robuste, levende, virksomme og attraktive kristne fellesskapene. Og det er dette Jesus kaller oss til i misjonsbefalingen.

Dette griper igjen inn i en annen sentral problemstilling som rapporten adresserer. Nemlig hvilke land og kontinenter misjonærene som de ulike tros- og kirkesamfunnene sender ut reiser til. Dette vil jeg si litt mer om i mitt neste blogginnlegg om Lausannebevegelsen.