Terroren i Israel – og veien videre
Hendelsene som utspiller seg i Israel de siste dagene har rystet en hel verden. At terrorister fra den islamistiske terrororganisasjonen Hamas skulle klare å trenge seg inn i Israel og forårsake så mye død, ødeleggelse og redsel var noe de aller fleste aldri hadde forestilt seg. Mye tyder på at årsaken til at dette kunne skje er nettopp den politiske splittelsen og de ødeleggende konfliktene landet har opplevd de siste månedene.
Jeg regner meg personlig som en venn av Israel, og har siden jeg var ung interessert meg for landets unike historie. En historie som selvsagt også er uløselig knyttet til jødisk historie.
Etableringen av staten Israel i 1948 var først og fremst motivert av at jødene hadde et sterkt behov for beskyttelse mot overgrep. Minnet om Holocaust, hvor nazistene myrdet over 6 millioner jøder var fortsatt svært sterkt til stede i manges bevissthet. Staten hadde en trang fødsel, i krig med militært overlegne nabostater fra dag 1, men overlevde på mirakuløst vis. Senere skulle det israelske militæret med sine dristige og spektakulære operasjoner bli selve gullstandarden alle andre land så opp til og forsøkte å etterlikne.
Israel i dag er en svært moderne stat, og er å regne som en betydelig aktør i Midtøsten, både politisk, militært og ikke minst økonomisk. Landets styrke har i stor grad vært knyttet til deres felles prosjekt om å etablere et jødisk nasjonalhjem, til beskyttelse for et folk som har vært forfulgt i århundrer.
Men det siste året har helt andre ting enn suksesshistorier preget Israel. Landet har blitt kastet ut i politisk kaos etter en rekke omvalg og en betydelig politisk fragmentering. Den nåværende regjeringen har forsøkt å gjennomføre domstolsreformer som førte til store demonstrasjoner som til tider lammet samfunnet.
Denne utviklingen har fortsatt å eskalere helt frem til nylig, og splittelsen i det israelske samfunnet har syntes svært dyp, ja til tider uoverstigelig.
Ingen nasjon i verden preget av dyp splittelse og sterke interessemotsetninger kan i lengden blomstre og vokse. Og er man en nasjon omgitt av fiendtlig innstilte folk og nasjoner kan man det enda mindre. Da kan en slik splittelse og mangel på samhold og enhet utvikle seg til en eksistensiell trussel for nasjonen. For meg fremstår splittelsen og kaoset i Israel som en åpenbar årsak til at en terrororganisasjon som Hamas kunne bryte seg gjennom en av verdens best bevoktede grenser, og utøve sin grusomme og hensynsløse terror på israelsk jord, fritt og uhemmet, i flere timer.
Derfor tror jeg Israel nå ikke annet valg enn å forene sine krefter og samle seg mot sin felles fiende.
En annen viktig grunn til at Israel har lite annet valg enn å forene sine krefter, er hvordan store deler av verdenssamfunnet ofte reagerer på denne typen hendelser i Israel. De siste dagene har mange gått ut og fordømt angrepet. Men samtidig er det mange som bruker ord som en «forståelig reaksjon fra undertrykte palestinere», eller en «forvente respons». Mange omtaler Hamas som en normal og rasjonell politisk aktør man kan forholde seg til og forhandle med.
Men realiteten er at Hamas aldri hverken har vist vilje eller ønske til å forhandle med Israel. Hamas har aldri anerkjent Israels eksistens. Målet til Hamas har alltid vært å bekjempe Israel med alle midler, for om mulig å kunne ødelegge den israelske staten.
Hamas har dessuten i mange år drevet et brutalt og undertrykkende terrorregime på Gazastripen, hvor målet er å militarisere og mobilisere stort sett hele sivilbefolkningen i Hamas egen vendetta mot Israel. Hamas behandler Gaza som sin egen privatsfære, hvor de skalter og valter med livene til uskyldige mennesker, alt etter som det tjener deres egne opportunistiske og brutale hensikter.
Så når lederen for den norske palestinakomiteen Lina Khateeb bruker ord som «frigjøring» og «spektakulært» for å beskrive den grusomme terroren som rammet Israel er det i realiteten en grotesk bortforklaring av brutal, hensynsløs terror, rettet mot i all hovedsak sivile. I de fleste tilfeller ville dette blitt sett på som absurd. Men i Israels tilfelle er dette hverdagskost.
Jeg sier ikke med dette at jeg støtter alt Israel gjør i relasjon til palestinerne. Ingen nasjon i verden har blankofullmakt til å utøve vold. Aller minst mot sivile. Men store deler av den internasjonale opinionens forhold til Israel er en studie i hykleri og dårlig skjult agenda. Israel har i årtier bekjempet fiender som helt bevisst har skjult både våpen og soldater blant sivile, og som aldri har nølt med å bruke sivile, inkludert kvinner og barn, som menneskelige skjold. Det siste angrepet viser også til fulle hvordan disse terroristene behandler uskyldige sivile.
Norske medier har ofte vært verst i klassen, ikke minst statens eget mediehus NRK. Her har apologetene for brutal og hensynsløs terror mot uskyldige sivile stått i første rekke i dekningen av denne konflikten.
Som personlig kristen er mitt forhold til Israel selvsagt også uløselig knyttet til Bibelen, og de løfter Gud gav Abraham og hans etterkommere. Dette har jeg også skrevet om tidligere i artikkelen «Et land mot alle odds». Så utover det at jeg mener Israel bør forene sine krefter og legge de interne motsetningene til side, tror jeg også fullt og fast på at både Israels folk og dets politiske ledere bør innse at landets fremtid også avhenger av Guds inngripen og styrelse. Derfor tror jeg heller ikke at landets overlevelse nødvendigvis avhenger av ulike former for politisk eller militær støtte utenfra.
I Salme 121 skriver salmisten: «Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord.»
Hele den bibelske fortellingen om det gamle Israels historie demonstrerer hvordan gudsfrykt og lydighet mot Guds befalinger førte velsignelse over land og folk. Og tilsvarende hvordan ulydighet, vantro og avgudsdyrkelse nettopp førte til splittelse og svekkelse, som landets fiender kunne gjøre bruk av. Dette er også en viktig lærdom for det moderne Israel.