Et land mot alle odds!

Den 25-april i år feiret Israel sin 75 årsdag som selvstendig nasjon. Opprettelsen av staten Israel den 14-mai-1948 blir ofte beskrevet som et mirakel. At det var FNs generalforsamling som vedtok opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem er i seg selv oppsiktsvekkende. Samtidig er det heller ikke noe lite mirakel at den jødiske staten fortsatt eksisterer, 75 år etter opprettelsen.

Selve opprettelsen av staten kom i kjølvannet av holocaust, nazistenes forsøk på å utrydde den jødiske befolkningen i Europa. Mer enn 6 millioner jøder ble drept av nazistene under 2. verdenskrig. Mange av de som var igjen endte opp i Israel, til tross for sterk motstand mot jødisk emigrasjon til det som da het Palestinamandatet fra britene, som den gangen styrte området.

Den moderne israelske staten er i stor grad blitt til gjennom krig og konflikt, noe som også har preget den helt frem til i dag. Dagen etter selvstendighetserklæringen, den 14-mai-1948, gikk 5 naboland til krig mot den nye staten. Til tross for den massive overmakten, lyktes Israelerne å vinne krigen, ja til og med erobre nye landområder de ikke hadde besatt før krigen.

At det i det hele tatt var mulig for Israel å vinne en slik krig sier mye om både motet, besluttsomheten og dedikasjonen til de pionerene som stod bak grunnleggelsen av staten, og som i ettertid har ført den frem til det den er i dag. Samtidig er det vanskelig å fatte hvordan en hær bestående hovedsakelig av utrente, unge soldater, dårlig utrustet, nesten uten tunge våpen som stridsvogner, artilleri eller jagerfly, kunne vinne en slik krig.

Flere senere kriger har en rekke ganger ført landet ut på randen av utslettelse, men på nesten underlig vis har Israel de fleste ganger kommet styrket ut av disse konfliktene. Omgitt av land og folkeslag som i større og mindre grad har vært fiendtlige til selve statens eksistens, har gjort at det israelske statsprosjektet fra begynnelsen av har vært en «kamp for tilværelsen».

Det kanskje tydeligste eksempelet på dette i dag er det imponerende israelske militære. Det er et krav om at alle landets innbyggere må avtjene verneplikt, hele 32 måneder for menn og 24 måneder for kvinner. Landet bruker ca 5% av BNP på forsvaret og har en stående hær på ca 173 000, men kan raskt mobiliser ca 400 000 reservesoldater. Man antar også at Israel besitter mellom 100 og 200 sofistikerte atomvåpen.

Suksesshistorien

Til tross for denne enorme militære byrden på landets økonomi, er Israel også et økonomisk og teknologisk lokomotiv. Israel blir ofte omtalt som «The startup nation» siden så mange teknologiselskaper har sin opprinnelse i Israel. Også innen medisinsk forskning og landbruksteknologi er Israel verdensledende. Israel har blant annet blitt et senter for forskning og utvikling av laboratorieprodusert kjøtt, hvor kjøttprodukter «dyrkes» frem i et laboratorium.

Israel er også i stor grad selvforsynt med jordbruksprodukter, noe som i seg selv er nesten sensasjonelt all den tid store deler av landet er ørken. Dette har lyktes ved innovativ og intensiv utvikling innen landbruksmetoder.

I dag består staten Israel av ca 9 millioner innbyggere, en blanding av jøder, arabere og andre etniske grupper. Landet fremstår som både et politisk, økonomisk og militært mirakel, en innflytelsesrik regional stormakt.

Utfordringene

Samtidig er landet stadig i kamp. Rakettangrep fra nabolandet Libanon, ofte utført av den sjia-muslimske Hizbollah-militsen, og fra militante palestinske grupper på Gazastripen utgjør en betydelig sikkerhetsrisiko. Samtidig er det også store konflikter med palestinerne både på den såkalte Vestbredden av jordanelven (som Israelerne kaller Judea og Samaria) og i Jerusalem. Her hører man jevnlig om gatekamper, terrorangrep og ulike konflikter knyttet til spesifikke steder. Ikke minst gjelder dette den såkalte Al Aqsa Moskeen i Jerusalem, som er bygget der det jødiske tempelet stod før det ble ødelagt av romerne i år 72 e.Kr.

Og det foregår også en betydelig intern politisk konflikt. I vår har Israel vært preget av store demonstrasjoner mot et lovforslag som tar sikte på å begrense høyesteretts makt og gi større adgang til den folkevalgte forsamlingen, Knesset, til å overstyre domstolen. Mange israelere har sett på dette som et angrep på selve maktfordelingsprinsippet. Forslaget er foreløpig lagt på is, men siste ord er neppe sagt i den saken heller.

Paradokset

Så fortsatt i dag ser selve staten Israel for meg ut som et gigantisk paradoks. På den ene siden, suksesshistorien om staten som overlevde mot alle odds, og som ble verdensledende innen vitenskap og teknologi. På den andre siden, en ustabil og kaotisk stat, som styres av en svært kontroversiell og korrupsjonsanklaget statsminister i tett samarbeide med høyreekstreme partier, tilsynelatende låst fast i en evigvarende konflikt med palestinerne og med andre land i regionen. Til tross for inngåtte fredsavtaler med enkelte nabostater, virker mange av konfliktene Israel er viklet inn i, både nasjonalt og internasjonalt, nærmest uløselige.

På samme måte som selve staten er et gigantisk paradoks har også kristnes forhold til staten alltid vært preget av paradokser og sterk uenighet om hvilken status både jødene som folk og staten Israel som nasjon har.

Mange kristne ser på opprettelsen av Israel som en jødisk stat som en oppfyllelse av bibelske profetier. De er entusiastiske tilhengere, reiser gjerne til Israel på ferie og for å oppleve de historiske stedene hvor Jesus levde. Ikke minst er Jerusalem viktig, det stedet han ble korsfestet, begravet og gjenoppstod. Men for mange kristne handler støtten til Israel mest om troen på at det er en nødvendig oppfyllelse av profetiene i bibelen, ikke nødvendigvis fordi de sterkt støtter jødenes rett til sikkerhet, selvbestemmelse og beskyttelse fra overgrep. Mange kristne har et anstrengt forhold til jødedommen, og historisk har de kristne, kanskje mer enn noen andre, forfulgt jødene.

Det finnes også mange kristne som mener jødenes løfter ikke lenger er gyldige. At ved Jesu oppstandelse ble løftene gitt til de som tror på Ham, og at de jødiske løftene dermed er erstattet av løfter til de kristne.

Disse paradoksene i forholdet til jødene og den israelske staten preger fortsatt i dag kristendommen, og kan være vanskelig både å navigere og forholde seg til for de som ser etter enkle løsninger på komplekse problemer.

Fremtiden

Kan vi i det hele tatt si noe fornuftig om Israels fremtidsperspektiver? Hvordan vil staten utvikle seg de kommende årene? Hvilken fremtid har jødene å se frem til?

Å spå om den politiske eller økonomiske utviklingen tror jeg neppe jeg skal begi meg ut på. Likevel tror jeg vi utfra bibelen kan få en ide om hvilke fremtidstanker Gud har med Israel.

Paulus, som selv var jøde, og som skrev til både hedningekristne og jødekristne, skriver om nettopp Guds løfter til Israel i sitt brev til Romerne. Her skriver han i kapittel 11, vers 1-2: «Jeg spør så: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme.  Gud har ikke forkastet sitt folk, det folket han hadde vedkjent seg.»

Paulus var altså tydelig på at Gud ikke hadde forkastet Israel, slik enkelte kunne tenke var tilfelle. Han fortsetter med et bilde fra naturens verden, nemlig poding av grener på et tre: «Du ble hugget av fra et vilt oliventre og mot naturen podet inn på et godt tre. Hvor mye mer skal ikke da de naturlige greinene kunne bli podet tilbake på sitt eget oliventre?»

Paulus peker på hvordan jødenes forherdelse gav hedningene anledning til å få del i frelse, samtidig som det ikke betydde at Guds løfter til jødene var gjort ugyldige. Han bruker også eksempelet med Elia, som trodde han var alene igjen av de som dyrket Gud i Israel, men som fikk beskjed fra Gud om at det fortsatt fantes 7000 andre i Israel som ikke hadde bøyet seg for avguder.

Dypest sett, sier Paulus, handler dette om Guds barmhjertighet. Og her kommer igjen paradokset til syne med full styrke. Paulus sier at hedningene har fått barmhjertighet på grunn av jødenes ulydighet, men samtidig skal den barmhjertighet hedningene har fått også føre til at jødene får barmhjertighet.

Dette kan være vanskelig å forstå, og mange vil kanskje avvist dette som både inkonsekvent og ulogisk. Paulus innså nok også dette, derfor legger han til følgende:

«Å, dyp av rikdomog visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier!

Hvem kjente Herrens sinn, og hvem var hans rådgiver? Hvem ga ham noe først så han skulle få noe igjen?»

Å skulle forstå eller begripe hvordan Gud handler med menneskeheten er en umulig oppgave. Men utfra Hans ord kan vi få en ide om hvordan han tenker, og hvordan han fortsatt forholder seg til Israel og de løftene Han selv har gitt dem. Og nettopp derfor er jeg overbevist om at «paradoksenes land» - Israel – fortsatt har en fremtid, til tross for de mange tilsynelatende uoverstigelige utfordringene landet står ovenfor.