Jordan Petersons kamp med Gud

Jeg har tidligere skrevet om Jordan Peterson her på bloggen. Den Kanadiske psykologen og foredragsholderen har blitt et verdensfenomen. Den 28-april holdt han foredrag i Grieghallen i Bergen. Jeg fikk muligheten til å være til stede. Her er min versjon av opplevelsen.

Jeg registrerer at en rekke journalister og kommentatorer i ettertid skrev om Petersons opptreden i Bergen. Jeg registrerer også at de er uenige om hva det bør kalles. Jens Kihl i Bergens Tidende kaller det «alfahann-show».Vivian Irena Woodfin, som for øvrig også er psykolog, kaller det «fremføring» i Bergensavisenog Nettavisen. Mens Øystein Lid i Dagenkaller det foredrag.

De er også temmelig uenige om hvorvidt budskapet til Peterson var godt eller dårlig. Kihl valgte en ironisk distanse til det hele, og mente det viktigste han lært var det «moren hans hadde mast om i alle år». Woodfin var spesielt kritisk, og karakteriserte en del av seansen som «å se første episode av «The Handmaid`s tale», bare live.» Lid var gjennomgående positiv, og Dagen skrev også en rekke positive artikler i etterkant av foredraget.

At ulike personer har ulik oppfatning av Petersons foredrag er neppe overraskende. For meg inneholdt de for min del til sammen nesten 4 timene med Peterson også elementer jeg både likte og var skeptisk til. Først og fremst vil jeg karakterisere det som en «opplevelse». For det hersker liten tvil om at Peterson har en egen evne til å trollbinde sitt publikum. I løpet av timene foredraget varte så jeg påfallende få opplyste mobilskjermer blant menneskene i salen. Bare det at han kan holde såpass mange moderne mennesker, som er vant med utallige distraksjoner i dagliglivet, fenget gjennom to og en halv time er temmelig imponerende. Han er karismatisk, han er overbevisende og han er engasjerende.

Samtidig fenget hele seansen meg naturlig nok på en spesiell måte siden han snakket om noe som også opptar og engasjerer meg i stor grad. Bibelen, bibelhistorien og de moralske normene disse historiene formidler. Peterson hevder at den eneste måten vi kan forstå verden er gjennom en fortelling. Dermed blir de bibelske fortellingene, egentlig dypest sett fortellinger om hvordan vi mennesker tenker, hvordan vi forholder oss til hverandre og til Gud, eller «ånden som styrer universet» slik Peterson uttrykker det.

Peterson brukte en god del tid på å reklamere for sitt nye bokprosjekt, som han nylig skrev ferdig i klosteret Heiligenkreuz i Østerrike. Tittelen på boka er «Vi som kjemper med Gud». Tittelen henviser til historien om Jakob, patriarken i det gamle testamentet, og hans opplevelse av å kjempe med Gud. Historien er beskrevet i 1.Mosebok 32,24-30:

«Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag. ²⁵ Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet. ²⁶ Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» ²⁷ «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob», svarte han. ²⁸ Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» ²⁹ Da ba Jakob: «Si meg navnet ditt!» Han svarte: «Hvorfor spør du om navnet mitt?» Og han velsignet ham der.
³⁰ Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.»»

Peterson har et foredrag, tilgjengelig på hans egen nettside og på youtube, hvor han utlegger sin tolkning av historien om Jakob. Han har flere slike foredrag hvor han går igjennom en rekke historier fra 1.Mosebok, historier han åpenbart mener også er viktige for oss i dag. Petersons perspektiv er naturlig nok preget av hans bakgrunn som psykolog, så man kan neppe kalle det han driver med for teologi eller forkynnelse. Men det er like fullt interessant at en person med Petersons bakgrunn og erfaringer bruker bibelen til å formidle budskapet sitt.

Så hva er status i Petersons egen «kamp med Gud?» Øystein Lid fra Dagen stilte spørsmålet under en «spørsmål og svar-seanse» etter selve foredraget. Peterson svarte ikke direkte, men sier det er et spørsmål han har tenkt på i mer enn 40 år. Han snakket deretter om «psykologisk enhet», et begrep som er viktig for ham og som han ofte vender tilbake til. Det handler om å være komplett, forent i sine tanker og med klare mål og en klar retning for livet. Peterson mener nettopp historiene i Bibelen på en spesiell måte viser oss hvordan slik enhet ser ut.

I Petersons foredrag om Jakob peker han nettopp på hvordan Jakobs livsreise samtidig blir en reise mot å bli et helt menneske, og hvordan erfaringene han gjør seg i møte med de utfordringer han treffer på underveis i livet endrer og former ham. Ikke minst preges han av sine erfaringer med Gud, slik som kampen ved Peniel.

Peterson peker også på noe annet interessant, at hvilke frukter man ser manifestere seg fra de forskjellige tankesett spiller en rolle. Her peker han spesielt på menneskeverdet, hvordan vi behandler andre. Det sentrale her er åpenbart det dobbelte kjærlighetsbudet som Jesus peker på i møte med spørsmålet om «hvilket bud som er det største i loven»:

Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. ³⁵ Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: ³⁶ «Mester, hvilket bud er det største i loven?» ³⁷ Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ ³⁸ Dette er det største og første budet. ³⁹ Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ ⁴⁰ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Jeg har tidligere skrevet om hvordan nettopp tanken om menneskeverdet har fått innpass i vestlig kultur gjennom kristendommens påvirkning. Det er helt åpenbart en viktig årsak til at våre samfunn anser beskyttelse av menneskelivet som viktig, og at vi er villige til å bruke en stor andel av våre ressurser på nettopp å beskytte og hjelpe de svakeste iblant oss.

Tidligere har jeg også stilt meg spørsmålet om hva det er Jordan Peterson ønsker å fortelle oss. Min oppfatning var at det handlet om å ta ansvar for eget liv, og at valgene vi tar får konsekvenser, både for oss selv og verden rundt oss. Budskapet hans virker å være like relevant fortsatt. Foredraget i Bergen var utsolgt i løpet av få minutter, og interessen for Peterson later heller ikke til å være dalende. I en tid hvor inntrykket i offentligheten er at kristen tro og tenkning ikke lenger spiller noen sentral rolle i menneskers liv, er det påfallende at såpass mange velger å bruke flere timer en fredagskveld til å høre Peterson snakke om sitt forhold til bibelske troshelter og deres historier.

En av de som ikke fikk plass i salen denne kvelden, men som i ettertid skrev en av de kanskje mest treffende kommentarene om Peterson, er Jarle Mong. Mong kalte Peterson “en stemme for de stemmeløse”, en stemme fra folkedypet, en som taler der andre tier av frykt for merkelapper fra de «rettroende». Mong siterer samtidig filosofen Simone Weil som sier at “sannheten er et av sjelens dypeste behov”.

Her peker han blant annet på det åpenbare hykleriet som ligger i de høylytte kravene om kjønnsbalanse i topplederstillinger og styrerom, mens krav om kjønnsbalanse i klassiske mannsdominerte yrkesgrupper innen bygg- og anleggsbransjen og avfallshåndtering forbigås i stillhet.

Poenget til både Mong og Peterson er at kjønnsbalansen i disse yrkene er en naturlig konsekvens av kjønnenes biologiske ulikhet. Peterson “treffer alle de som er lei av å late som om de ser keiserens nye klær” skriver Mong. Det er en god beskrivelse av publikum i Grieghallen slik jeg også opplevde det.

Samtidig er nettopp dette budskapet enormt provoserende for mange såkalt "moderne" sosialliberale, som kjemper innbitt for enerett til å definere kjønn. Kjønn er i deres øyne å anse som sosiale konstruksjoner, som er skapt av mennesker og derfor er barrierer som stenger for frihet, og som må og skal brytes ned for enhver pris.

Mange av disse har også fremstått med et nærmest deterministisk historiesyn, hvor deres ideologi og verdensanskuelse nødvendigvis må vinne frem og bli herskende i samfunnet. De opplever derfor personer som Peterson, som utfordrer narrativet deres og peker på den inkonsistente logikken, som truende, ja til og med «onde».

Jeg har også registrert at mange av disse har tatt til sosiale medier for å advare mot Peterson. Han slås her blant annet i hartkorn med typer som Andrew Tate og forskjellige ekstreme ytre-høyre ideologer. Det er en skitten og temmelig uredelig taktikk, men fungerer kanskje til å skremme enkelte fra å lytte til Petersons budskap. Men basert på mottakelsen han fikk denne kvelden, og seertallene på hans mange videoer på youtube, tyder alt på at svært mange fortsatt lytter til Peterson, til tross for de mange advarslene.

Og kanskje er det nettopp denne evnen til å peke på og bevisstgjøre oss om hykleriet og den selvdestruktive adferden som preger store deler av den "moderne", sosialliberale bevegelsen, som er Jordan Petersons fremste anliggende. I den private spørsmålsrunden til slutt i seansen med Peterson ble han spurt om han hadde et råd til de som på ulike måter deltok i samfunnsdebatten og kjempet for ytringsfrihet, men som hadde et konservativt standpunkt og derfor ofte opplevde hets. “Vær ærlig, og fortsett å si det som er sant” var svaret fra Peterson. “Det er en del av det Jesus kaller å bygge sitt hus på fjell”.

Som kristen er det vanskelig å la være å begeistres over et slikt svar.