Hva er det Jordan Peterson vil fortelle oss?

Hva er det Jordan Peterson vil fortelle oss?
Jordan Peterson. Bilde er tatt av Gage Skidmore og er hentet fra wikimedia commons

Det er få mennesker i vår tid som engasjerer og provoserer mer enn den kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson. Peterson har i årevis vært en aktiv stemme for en form av radikal individualisme, hvor det å ta ansvar for eget liv står i sentrum. Hvorfor engasjerer og provoserer dette så mange? Hva er det egentlig Peterson forsøker å fortelle oss? Og kan han regnes for å være en kristen tenker?

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er blant dem som har latt meg fascinere av Petersons overbevisende retorikk, kanskje til det punktet at jeg i enkelte tilfeller har latt meg blende av den. Like fullt har jeg, når jeg har sett hans foredrag eller debatter igjen, gang på gang blitt påminnet om at det Peterson tar opp er sentrale og viktige momenter, som også i høyeste grad er relevante i vår tid.

Så hva er det Peterson adresserer som jeg mener er så sentralt og viktig for oss?

Hovedsakelig dreier det seg om forholdet mellom individ og samfunn, om individuelle rettigheter og om personlig ansvar.

For å ta det første først, et helt sentralt premiss i vestlig tenkning har vært tanken om at individet har noen iboende, ukrenkelige rettigheter. Tidligere har jeg skrevet om dette i forbindelse med min artikkelserie om menneskeverdet, hvor jeg berørte temaet «naturrett». Jeg har pekt på hvordan tanken om menneskets naturlige rettigheter har sine røtter i kristen tenkning, og hvordan denne tenkningen har påvirket samfunnene våre på en helt grunnleggende måte, også utover det vi selv forstår.

Men ingen av oss eksisterer i et vakuum. Vi er alle en del av mange ulike og overlappende fellesskap, og vi må i de ulike fellesskapene sameksistere med hverandre. Her kommer tenkningen om samfunnskontrakten inn. Kort fortalt handler det om at jeg som individ må avgi noen av mine rettigheter, og i retur blir jeg en del av et samfunn hvor en «suveren», en stat, beskytter meg mot overgrep fra andre medlemmer av samfunnet.

Opprinnelig handlet samfunnskontrakten helt grunnleggende om behovet for sikkerhet og beskyttelse mot vold og overgrep, men i årenes løp har den blitt ytterligere fortolket til også å romme en rekke andre rettigheter.

Et sentralt premiss for samfunnskontrakten var imidlertid at det var en kontrakt menneskene frivillig hadde lagt seg under, fordi de var tjent med det, ikke fordi de ble tvunget. Gikk «suverenen» utover sitt mandat, var borgerne løst fra kontrakten og kunne gjøre opprør.

Et annet sentralt premiss er at alle sosiale fenomener dypest sett føres tilbake til individuelle handlinger eller valg. Samfunnene oppstår som en konsekvens av disse individuelle handlingene eller valgene.

Og det er her Petersons tenkning og det verdenssyn og menneskesyn han gir uttrykk for blir relevant. For hvordan skal jeg som et «menneske i verden» forholde meg til verden rundt meg, til stadig endrede sosiale normer, til et verdenssyn og et menneskesyn som ser ut til å være i rask endring?

I august i fjor holdt Jordan Peterson et foredrag i ruinene av det som en gang var Efesus, en kort kjøretur fra dagens Izmir i det vestlige Tyrkia. Foredraget hadde tittelen «The Logos at Ephesus». Valget av Efesus er ikke tilfeldig. Den greske filosofen Heraclitus, som ofte regnes som en av de første til å formulere ideen om «Logos» som en form av «universell sannhet» eller «lov» som styrer universet, var fra Efesus. Apostelen Johannes, som man antar er forfatteren av Johannesevangeliet bodde også i Efesus og var menighetens biskop her. I kristen sammenheng er det nettopp Johannes formulering i evangeliet kapittel 1, vers 1 som er den fremste referansen til «Logos» i kristen litteratur:

«I begynnelsen var Ordet.
         Ordet var hos Gud,
         og Ordet var Gud.»

«Ordet» som Johannes referer til er nettopp det greske «Logos». Mye av kristen tenkning omkring Jesu rolle i treenigheten som «Sann Gud» og Hans rolle som «Universets verksmester» har nettopp sin opprinnelse her.

Så hvorfor bringer Peterson opp nettopp dette begrepet når hans hovedanliggende er personlig utvikling og individuelt ansvar?

Et av Petersons sterkeste argumenter i denne sammenhengen er behovet for et verdisystem, eller «etos». Han argumenterer for at ethvert menneske nødvendigvis må styres av et slikt verdisystem, og at uten et verdisystem kan vi i realiteten hverken oppfattet eller interagere med verden rundt oss på noen meningsfylt måte. Han argumenterer også for at dine dypeste overbevisninger kommer til uttrykk ikke så mye i det du sier, men i det du gjør. Ditt verdisystem vil derfor også reflekteres i dine handlinger.

Et menneske som mangler et verdisystem eller som mangler meningsfylte mål å strekke seg etter, vil, i følge Peterson, være et lett bytte for det han selv beskriver som «sjelelige rovdyr». Peterson beskriver dette som blant annet nihilisme, en fortærende bitterhet og drapsfantasier.

Peterson kontrasterer ofte to samfunn opp mot hverandre. Den ene samfunnsmodellen baserer seg på marxistiske tanker om at den beste måten å prioritere i samfunnet er å implementere et narrativ om makt og dominanse. Det andre er et samfunn som legger kristen tenking til grunn for samfunnsorganiseringen.

Det marxistiske prinsippet om «Proletariatets diktatur» er velkjent. Her handler det om at proletariatet, arbeiderklassen, nødvendigvis må ta makten ved revolusjon, og innføre et diktatur som radikalt omfordeler ressursene i samfunnet, for å sikre likebehandling og for å kunne gjennomføre idealet om «det klasseløse samfunnet». Proletariatet må aktivt undertrykke og frata de eiendomsbesittende klasser deres verdier, underlegge dem statlig kontroll og omfordele ressursene etter behov.

I dag er det få som argumenterer for at dette er en god politisk modell for økonomisk ressursfordeling. Men den samme tenkningen har igjen i moderne tid blitt overført til andre typer rettighetskamper, hvor rettigheter til grupper i samfunnet settes opp mot hverandre som uforenlige. Dette ser man ikke minst innenfor ulike typer maktkritisk teori, for eksempel skeiv teori eller postkolonial teori.

Innen kristen tenkning er det imidlertid enkeltindividets verdisystem, den enkeltes etiske standard som grunnvoll for livsførsel, som legger grunnlaget for en fredelig og harmonisk sameksistens mennesker imellom. Enkeltindividet, uavhengig av sosial status, rang, rikdom, kjønn, hudfarge osv, har en ukrenkelig egenverdi fremfor Gud.

Et menneske som selv lever de kristne prinsippene blir «seg selv en lov» og vil, når vedkommende handler i samsvar med disse, skape radikale endringer til det bedre i sine omgivelser. Revolusjonen kan altså ikke skje i det ytre, ved å endre de politiske strukturene i samfunnet og tvinge mennesker inn i en konformitet. I stedet må det skje en revolusjon i menneskets indre, som endrer våre holdninger og beveggrunner.

For Peterson er det også vesentlige at «noe» må inneha den øverste posisjon i et verdihierarki, og at fraværet av en slik «høyeste orden» fører til destabiliserende frykt, kaos, uorden og nihilisme. Han konkluderer selv med at han mener det bibelske «Logos», ordet, representerer den høyeste væren, den som dypest sett hele verden avhenger av.

Han hevder det er hver og en av oss sitt ansvar å se inn i oss selv, og «spille ut» i vår egen bevissthet, hva et fravær av en slik «høyeste orden» medfører av konsekvenser for oss. Gjør vi ikke det, vil vi spille dette ut i praksis i vårt liv og i samfunnet rundt oss, noe som er mye verre, ifølge Peterson.

Vi må selv konfrontere våre «egne, indre demoner», våre mørkeste sider, fordi de eksisterer, og hvis vi ikke konfronterer dem vil vi bli overrumplet av dem når de før eller siden viser seg. Og konsekvensene av dette vil være langt verre.

Peterson peker på at den bibelske forestillingen om at «ordet» - «Logos», er selve forløperen til all eksistens, dypest sett er en temmelig skremmende, på grunn av det ansvar dette pålegger hver enkelt av oss. Det er opp til hver og en av oss hvilken verden vi skaper. Vi har en moralsk byrde å bære.

Samtidig er det denne moralske byrde, som, i likhet med Abraham, kaller oss ut fra vår selvtilfredse hedonisme og velvære, til «vårt livs eventyr», hvor både fare, motgang, slit, sorg og strev møter oss, men hvor vi finner en virkelig mening og hensikt med livet. Her gjenfinner vi Guds sanne vesen, nemlig at hans hensikt for oss er at vi, som et menneske i verden skal utnytte vårt potensiale til fulle, og få maksimalt ut av den korte levetiden vi har.

Mange har avfeid Peterson som en populist og en agitator. Men det er interessant å legge merke til at mye av kritikken mot Peterson ikke dypest sett handler om hans verdisyn eller de prinsippene han legger til grunn, men påfallende ofte handler om enkeltformuleringer som ofte tolkes ut av kontekst og blåses opp til et hovedanliggende. I tillegg forsøkes det aktivt å skape koblinger mellom Peterson og tvilsomme ideologier, uten at slike koblinger reelt sett kan påvises. Peterson har selv også aktivt tatt avstand fra disse ideologiene.

Det er imidlertid hevet over enhver tvil at hans høyst radikale individualisme provoserer mange, ikke minst de som mener seg å kjempe såkalte identitetspolitiske kamper, og som baserer sin tenkning og argumentasjon på maktkritisk og marxistiske teorier. For mange av disse er det nettopp ønske om å kjempe frem rettigheter for sin «gruppe» et hovedanliggende, og enhver som radikalt utfordrer dette premisset om «gruppers rettigheter» i stedet for individers rettigheter, vil av enkelte innenfor disse gruppene betraktes som fiendtlig, egentlig uavhengig av hva kritikken dypest sett handler om.

Så kan man selvsagt argumentere for at hvis man for eksempel mener kjønn er en sosial konstruksjon, vil Petersons insistering på at kjønn dypest sett er forankret i biologi, selvsagt fremstå som provoserende. Men å hevde at kjønn har sin rot i biologi betyr ikke at man hater transkjønnede eller på andre måter ønsker å begrense en persons ytringsfrihet til å hevde at kjønn er en sosial konstruksjon. Peterson er selv en forkjemper for frie ytringer. Og i en fri og åpen debatt er man nødt til å ha rom for ulike syn på slike spørsmål, uten at den ene parten skal definere den andres syn som utålelig. Som kristen må jeg for eksempel akseptere at andre mennesker kan mene at det ikke finnes noen Gud.

Men nettopp denne typen ytringer som Peterson fremsetter, er det mange som oppfatter som utålelige, fordi de stiller spørsmålstegn ved deres narrativ om at nettopp deres gruppe har et særskilt behov for vern fra den typen kritiske ytringer Peterson kommer med. Og nettopp derfor bruker man denne type retorikk, og forsøker å lime Peterson til ytre høyre ideologi ved enhver leilighet. Taktikken er i seg selv forholdvis effektiv for å skape sterke følelser, men argumentene holder ofte ikke vann når de prøves saklig.

Når Peterson derfor stemples som en «autoritær, høyreradikal agitator og populist» fremstår det for meg både som kunnskapsløst og grovt urettferdig. Men det er godt egnet til å piske opp negative følelser hos mennesker som føler seg som ofre av ulike årsaker.

Hvorvidt Peterson kan beskrives som en kristen tenker er muligens fortsatt et åpent spørsmål, selv om han åpenbart mener at det eksisterer en Guddom, og at slik den uttrykkes i bibeltekstene innbefatter den universelle verdier mennesket bør etterstrebe. Han sammenlikner seg selv med Jakob, patriarken som «kjempet med Gud». En slik «Jakobs-kamp» tror jeg imidlertid enhver oppriktig kristen troende på et eller annet stadium i sitt kristenliv har vært igjennom.

Petersons hovedanliggende fremstår for meg mer som et ønske om å vekke den enkelte opp for at enhver av oss har et personlig ansvar for hvordan vi «ter oss» i verden, og at mine personlige individuelle valg for mitt liv får konsekvenser, både for meg selv og verden rundt meg. I så måte mener jeg han har en viktig rolle å spille, i en tid hvor ansvarsfraskrivelse og det å skylde på andre for konsekvenser av egne dårlige valg syntes å være normalen.

Her kan du se Petersons foredrag fra Efesus: