Hva er et menneskes verdi? - Del 4

Her følger fjerde del i min serie om menneskeverdet. Du kan lese tidligere artikler i serien her:

Del 1 - menneskeverdet og naturretten

Del 2 - hva skjer når forestillingen om Gud forsvinner?

Del 3 - abort og bioteknologi

Individ og samfunn

En annen sentral og viktig diskusjon når det gjelder menneskeverdet er spørsmålet om individuelt og kollektivt ansvar.

Den populære og omstridte canadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson har gått hardt ut mot radikale, venstreorienterte ideologer og kalt dem autoritære. Han mener filosofien som ligger til grunn for ytringene deres er den samme filosofien som drev Mao, Stalin og Pol Pot til å ta livet av millioner av mennesker i sitt forsøk på å skape «det perfekte samfunn». Et helt grunnleggende prinsipp i denne venstreradikale tenkningen er, ifølge Peterson, at «det ikke er hva du er som et individ som definerer deg, men hva du er som gruppe».

Peterson er omstridt som ikon og «posterboy» for mange radikale høyreideologer. Mange har likevel plukket opp det samme poenget, at når du tillegges verdi og eksistensrett i kraft av å være en del av en gruppe, vil det bety at man samtidig også kan definere andre grupper mennesker som uønskede, basert på et subjektivt sett av kriterier man selv definerer. Denne tenkningen åpner opp for en særdeles ubehagelig samfunnsutvikling hvis man trekker linjene helt ut. Det finnes en rekke eksempler. Nazismen er et åpenbart eksempel. Kommunismen, slik den kom til uttrykk i Kina og Sovjetunionen et annet.

Janne Haaland Matlary, som er professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, har påpekt noen av de samme tendensene. I et intervju i avisen Dagen, uttrykte hun bekymring for samfunnsutviklingen. «Mennesker blir ikke lengre sett på som rasjonelle og frie. Gjennom relativismen og konstruktivismen blir mennesket redusert til bare å være representanter for ulike grupperinger og stammer», hevder Haaland Matlary.  Hun hevder disse tendensene tar livet av demokratiet, innenfra.

Haaland Matlary har skrevet boken «Demokratiets langsomme død», hvor hun peker på en problematisk utvikling i vestlige demokratier, som er under press både utenfra og innenfra.

Også Francis Fukuyama målbærer en liknende bekymring. Fukuyama er kjent for boken «The end of History and the last man», hvor han argumenterte for det liberale demokratiets endelige seier. Nå mener han samfunnet beveger seg i feil retning. Fukuyama presiserer at det ikke nødvendigvis er demokratiet som er under angrep, men derimot de liberale rettighetene. Maktfordeling, liberale rettigheter, rettsstaten og institusjonene kommer under press. Dette presset kommer fra både høyre og venstresiden.

Man kan godt si at polariseringen bidrar til at ytterliggående grupper på begge sider i større og større grad ser på hverandres eksistens som uutholdelige. Et eksempel på dette er konservative kristne og lhbt-aktivister, hvor enkelte argumenterer på en slik måte at det oppfattes som at nettopp deres rettigheter er uforenelige med den andre gruppens rettigheter. At dette kan få svært uheldige konsekvenser er forståelig for de fleste.

Peterson fremhever «the Sovereign, responsible individual», eller «det suverene, ansvarlige individ» som et sentralt premiss for all vestlig tenkning. Individet må være det primære subjekt for ansvar og rettigheter, fordi det er senteret for både all lidelse og alt ansvar.

Haaland Matlary etterspør mer allmenndannelse. Hun mener dagens samfunn mangler klokskap og dyd. Hun nevner kardinaldydene fra antikken, mot, måtehold, tålmodighet og klokskap. Poenget med utdannelse var først og fremst å bygge karakter. Dette er verdier vi må finne tilbake til.

Samtidig vil mange også hevde at det nettopp er den radikale individualismen som Peterson forfekter, men dens ufravikelige krav om min rett på å realisere meg selv som et stort problem i dagens samfunn. Og at utfordringene med sviktende menneskeverd nettopp handler om at vi ser på oss selv som autonome individer som kun har ansvar for meg selv, og ikke som en del av verden rundt oss, med et felles ansvar for dens ve og vel.

Flyktninger, innvandring og integrering

Denne debatten fikk fornyet aktualitet da den syriske borgerkrigen drev millioner på flukt i 2015. Desperate flyktninger som strømmet til de europeiske grensene i stadig økende antall demonstrerte dyp uenighet mellom europeiske politikere om hvordan disse flyktningene skulle behandles.

Mange europeiske politikere argumenterte for å gi flyktningene asyl i europeiske land ved å appellere til medmenneskelighet og menneskeverd. Den tyske rikskansleren Angela Merkels berømte sitat «Wir schaffen das» (dette klarer vi) da hun ville forklare hvorfor hun mente Tyskland skulle klare å ta imot 1 million syriske flyktninger, er illustrerende for de som mente det var en plikt å ta imot og beskytte flyktninger.

Tilsvarende brukte motstanderne argumentet om at man kunne hjelpe 10 ganger så mange flyktninger i nærområdene for de samme pengene man ville bruke på å få 1 flyktning bosatt i et europeisk land. Altså var det moralsk mer riktig å hjelpe dem i nærområdene, siden man da kunne hjelpe flere med de samme pengene.

Et mer kontroversielt, men også mye brukt argument var at flyktningens kulturelle og religiøse bakgrunn gjorde dem inkompatible med den innfødte europeiske befolkningen, og at europeiske land ville importere en hel rekke konflikter og påføre sine egne innbyggere store problemer ved å ta imot millioner av flyktninger. Sentralt i denne argumentasjonen var nettopp argumentet om at de europeiske nasjonene representerer en individualistisk kultur hvor individets frihet og selvbestemmelse var viktigere enn familiens ære, mens flyktningene brakte med seg en kollektivistisk æres- og skamkultur, og at disse kulturene i praksis var uforenlige med hverandre. Dette argumentet brukes mye av den populistiske høyresiden i europeisk politikk, som ofte trekker frem eksempler på vold og overgrep begått av innvandrergrupper. Spesielt brukes vold og seksuelle overgrep begått av menn med innvandrerbakgrunn mot kvinner.

Det ironiske er at nettopp dette argumentet, at flyktningene som gruppe utgjorde en trussel mot europeernes individuelle frihet, blir rammet av Jordan Petersons kritikk. Ved å definere et menneskes rett på beskyttelse utfra hvilken kulturell eller religiøs gruppe vedkommende tilhører, henfaller man selv til kollektivistisk tankegang.

Samtidig er det også et sentralt, faktisk dilemma som politikere i mange europeiske land må forholde seg til. Statistikk viser nemlig at i innvandrertette bydeler er kriminaliteten ofte høy. Arbeidsledighet, mangel på språkferdigheter og diskriminering fra majoritetsbefolkningen blir ofte brukt som forklaringsmodeller på hvorfor dette skjer. Likevel har forskere også pekt på kulturelle og religiøse faktorer som forklaring for hvorfor enkelte innvandrergrupper strever med å tilpasse seg.