Hva er et menneskes verdi? - Del 2

«Du er unik», «du er verdifull», «du er fantastisk» er eksempler på sitater vi liker å henge opp på veggen hjemme eller dele på sosiale medier for å inspirere andre. Tanken om at alle mennesker har en egenverdi, og er verdifulle slik de er, ses på som en sentral og viktig verdi i vårt samfunn.

Det kan være verdt å stille spørsmålet, har det alltid vært sånn? Og kommer det alltid til å være slik? Denne type spørsmål vil kanskje provosere oss, siden vi ser det som en selvfølge at slike verdier er en del av oss, nærmest en del av det å være menneske. Men ser man historisk på det har det ikke alltid vært slik.

Jeg vil i en serie på 6 blogginnlegg se nærmere på begrepet menneskeverd, hva det innebærer, hvor det har sin opprinnelse, og hvilke praktiske konsekvenser menneskeverdstanken har for vårt moderne samfunn.

Del 1 av denne serien kan leses her.  

Hva skjer når Gud forsvinner?

Et relevant spørsmål i diskusjonen om menneskeverd og naturrett, er hva som skjer når forestillingen om Gud forsvinner?

Tidligere nevnte Eivor Andersen Oftestad er svært opptatt av disse problemstillingene. Oftestad er selv katolikk, og har skrevet flere bøker som omhandler menneskeverd, og som drøfter utfordringene knyttet til dette prinsippet i møte med krav om modernisering av tenkningen omkring menneskets forhold til Gud. I forbindelse med lanseringen av hennes bok «Røtter» i oktober 2021, holdt hun et foredrag om dette på Litteraturhuset i Oslo (kan sees på Youtube her).

«De opplagte eksemplene om hva som skjer med synet på mennesket når forestillingen om Gud forvitrer, handler om grensesnittene, om livets begynnelse og livets slutt» hevder Oftestad.

«Et fellestrekk ved disse debattene er at menneskets autonomi og ansvar vektlegges i en helt ny grad. Når forestillingen om Gud som Herre over liv og død ikke lenger legger premisser, og livet ikke lenger defineres som noe som er gitt / blir gitt deg, så blir helt grunnleggende forståelser av menneskelivet redefinert,» fortsetter hun.

Otterstad trekker deretter frem debattene om senabort av fostre med  «Downs syndrom», som noen av de sterkeste eksemplene for hvordan mennesker blir stående igjen alene med ansvaret for avgjørelsen. Hun beskriver mødre som forteller om hvordan de har opplevd å ha ansvaret for å velge liv eller død for barnet sitt. I disse tilfellene har det ikke vært moralfilosofiske diskusjoner om etikk eller menneskeverd, men ansvarsopplevelsen og usikkerheten som til slutt styrer valgene som tas, sier Oftestad.

“Kjærligheten til barnet er fortsatt premiss, men det handler om opplevelsen av et overveldende ansvar. Ansvar er knyttet til kontroll, og da er det vanskeligere å våge livet enn å velge døden.»

«Samtidig har det i de samme diskusjonene vært tydelig at et begrep som menneskeverd ikke lenger har noen opplagt betydning. Begrepet blir fortsatt benyttet på mange gode måter i debatter om alt fra sykehjemsbeboere og flyktninger til abort på foster med Downs syndrom, men vi har ingen omforent forståelse av hva det betyr.»

En annen som trekker frem det etisk problematiske ved at menneske tar Guds plass, er Morten Dahle Stærk, generalsekretær i organisasjonen Menneskeverd. I et debattinnlegg i avisen Dagen skriver han om hvordan Canadas liberalisering av eutanasilovene har gjort at 5% av alle dødsfall i to Canadiske provinser i dag skyldes aktiv dødshjelp. Aktiv dødshjelp er i dag tillat i et fåtall land, men flere i flere land er det stor diskusjon om hvorvidt dette bør være tillat.

Den klassiske kristne argumentasjonen mot aktiv dødshjelp er at det er Gud som er livgiveren. Å innføre aktiv dødshjelp vil være å gjøre menneske til Gud. Gud er skaperen av alt liv, og det er Han som avgjør når livet begynner og når det slutter.

Denne formen for argumentasjon har støtt på nye utfordringer i møte med moderne medisin. I dag kan mennesker holdes kunstig i live mye lengre enn tidligere, selv om enkelte av kroppens organer svikter. I mange tilfeller blir det derfor et spørsmål om hvorvidt man bør koble av hjelpemidlene som holder en person kunstig i live.

I dag er det få som argumenterer for at det ikke på et tidspunkt bør være mulig å stoppe såkalt livsforlengende behandling. Den store diskusjonen står om hvorvidt et menneske selv kan ta beslutningen om å aktivt avslutte livet sitt når denne ønsker det, og når personen oppfyller gitte kriterier. De vanligste kriteriene som brukes for å forsvare aktiv dødshjelp er såkalt uutholdelig lidelse, eller at man kan forvente å dø innen kort tid.

Dahle Stærk påpeker imidlertid hvordan en «skråplanseffekt» ofte følger med dødshjelpslovene, nemlig at lovene har en tendens til å stadig liberaliseres til å omfatte flere grupper. Han bruker igjen Canada som et eksempel. Her siterer han World Medical Journal, hvor tre professorer i 2020 peker på at Canada i løpet av bare fire år har gått fra å godkjenne dødshjelp i eksepsjonelle tilfeller, til at det er blitt «et normalt, nærmest rutinemessig alternativ til døden».

Dahle Stærk trekker også frem et eksempel hvor en canadisk lege foreslår dødshjelp for nyfødte med alvorlige misdannelser og syndromer som vil gi et kort liv. Her siterer han en canadisk spaltist, Chris Selley, som skriver om dette i den Canadiske avisen National post. Forslaget har naturlig nok vakt sterke reaksjoner hos representanter for funksjonshemmede, som mener forslaget er diskriminerende.

Konklusjonen fra Oftestad side er at vi mister noe verdifullt hvis vi kaster den kristne kulturen over bord. Dahle Stærk er også kristen, men advarer først og fremst mot konsekvensene av å åpne en «pandoras eske», som han oppfatter støtte til aktiv dødshjelp å være. Mange vil være uenige både med Oftestad og Dahle Stærk i dette, og det finnes helt sikkert gode argumenter for hvorfor. Likevel mener jeg det er åpenbart problematiske sider ved å kun vektlegge menneskets autonomi og ansvar, ikke minst når man gjør det samme menneske til herre over liv og død.

Noen vil sikkert bli fristet til å sitere Henrik Ibsen og si at «tar du livsløgnen fra gjennomsnittsmennesket tar du lykken fra ham med det samme.» Jeg vil imidlertid hevde at troen på en makt utenfor oss selv i dette tilfelle kan være både en sterk trøst og hjelp. Det handler for meg ikke om å lyve til seg selv. Det handler om å finne styrken som trenges for å bære vanskelige og tunge ting. For mange er det nettopp troen på en levende Gud, som elsker dem og vil dem vel, som kan bære dem igjennom også vanskelige og smertefulle opplevelser.