Vi trenger noe å tro på!

Koronapandemien og de mange nedstengningene av samfunnet har på en spesiell måte vist oss verdien i ulike fellesskap. Samtidig har mange også fått øynene opp for viktigheten av å ha noe å tro på. Men er det likegyldig hva det er?

En twitterpost fra Katherine Boyle, en amerikansk investor og partner i et selskap som investerer i programvareutvikling, fanget nylig oppmerksomheten min. Selve twittermeldingen var kort (slik twittermeldinger er), men budskapet var både viktig og tankevekkende:

Medfølgende twittermeldingen var bilder av ulike grafer og statistikk som viser utviklingstrender i det amerikanske samfunnet. På den ene siden ser man en fallende tendens i prosentandelen som sier at verdier som «patriotisme», «religion», «å få barn» eller «å involvere seg i lokalsamfunnet» er viktige for dem.

På den andre siden en sammenfallende økning i antallet amerikanske skoleelever og studenter med ulike psykiske helseplager.

Boyle understøtter budskapet sitt med å linke til en rekke artikler. Noen av disse hadde jeg allerede lest da jeg oppdaget posten hennes. Men å se det hele i en sammenheng, slik Boyle presenterte det, ble likevel en øyeåpne for meg.

Det fremstår nemlig temmelig åpenbart at det er en sammenfallende tendens mellom det å ha noe å tro på, noe å «leve for», og bedre psykisk helse.

Selvsagt skal man være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner, og det kan også være mange andre grunner til at mennesker får psykiske plager. Å tro at alle psykiske helseplager kan fjernes ved at man engasjerer seg i og for en sak er nok ren ønsketenkning. Likevel tror jeg det er et poeng at vi mennesker trenger noe å tro på. Vi trenger noe som holder oss gående, mål å strekke oss mot, noe som kan motivere oss og gi oss en følelse av mening utover selvoppholdelsesdriften.

Artiklene Boyle deler under twittermeldingen er i all hovedsak temmelig deprimerende lesning. Men de fremmer mange viktige poenger, som mange kanskje ikke har tenkt over. Et av de kanskje viktigste poengene er hva det er som driver oss, eller mer presist, hva det er som driver engasjementet vårt.

Farlige ideer

En av artiklene er skrevet av sosialpsykologen Jonathan Haidt, under tittelen «Why the mental health of liberal girls sank First and Fastest» . Her beskriver han et fenomen som har blitt stadig mer utbredt på amerikanske universiteter, nemlig ideen om at bøker, ord og ideer kan skade.

Haidt siterer en venn, Greg Lukianoff, en kjent amerikansk journalist, forfatter og aktivist. Lukianoff har selv lidd av depresjon og gjennom et behandlingsopplegg lærte han noe som kalles CBT (Cognitiv Behavioral Therapy, kognitiv adferdsterapi på norsk). Her lærte han å se tankemønstre som egentlig er kognitive forvrengninger. Eksempler på dette kan være:

- «Krisemaksimering» - blåse normale, relativt harmløse negative opplevelser ut av proporsjoner.

- Ekstrem sort/hvitt tenkning.

- «Å spå om fremtiden» - en forventing om at ting vil gå dårlig, negative spådommer om fremtiden.

- Følelsesbaserte resonnementer.

Disse tankemønstrene fører til depresjon, og er også et symptom på det samme. Å bryte ut av disse er helt vesentlig for å bli kurert for depresjon.

Lukianoff beskrev til Haidt hvordan collegestudenter i USA hadde begynt å bruke de samme tankemønstrene han selv hadde arbeidet målbevisst med å bryte ut av, til å legitimere undertrykkelse av ytringer og til å straffe personer som fremsatte meninger som på ulike måter var avvikende fra det som ble ansett for å være «mainstream».

Lukianoff og Haidt bestemte seg for å samarbeide for å undersøke fenomenet nærmere, og i 2015 publiserte de et essay kalt «The coddling of the American mind», hvor nettopp dette er tema.

Hva har dette med at vi trenger noe å tro på tenker du kanskje? Poenget er at nettopp i de årene hvor mange unge mennesker studerer på høyskoler og universiteter oppdager de nye tenkere, ideer og impulser som blir retningsgivende, ikke bare for karrierevalg, men for selve verdensbildet. Hvordan man som menneske ser verden. I møte med nye tanker og ideer, formes og utvikles mange av våre sentrale verdier. Og tradisjonelt sett er det nettopp i et universitets- eller høyskolemiljø hvor man kan få mange ulike impulser fra ulike tenkere på ulike felt til ulike tider.

Et kjent sitat blant de som utdanner unge mennesker er at man ikke skal lære dem hva de skal tenke, men hvordan de skal tenke. Hvordan sortere i jungelen av ulike ideer, ideologier og impulser? Hvordan resonnere på en logisk og rasjonell måte? Hvordan skille nyttig kunnskap fra falske nyheter og forvrengte fremstillinger?

Men hva skjer hvis universiteter og høyskoler skjermer studentene fra ideer og tanker som noen mener er krenkende eller støtende? Og ikke bare skjermer, men aktivt lærer studentene at disse tankene er farlige? At de kan skade deg?

Frykten

Frykt er en mektig impuls nedlagt i mennesket som en sentral del av vår beskyttelsesmekanisme. Men frykten for tanker og ideer fremstår ikke som en nødvendig frykt. Tvert imot ser den ut til å være særdeles skadelig for den mentale helsen til unge mennesker.

Basert på mine personlige erfaringer som student, mener jeg Haidt og Lukianoff har flere gode poeng. Jeg brukte mye av studietiden min til å sette meg inn i ulike ideer, historiske fenomener og politiske og ideologiske konsepter. Dette gav meg veldig mye god læring, men samtidig formet det meg også som menneske. Det gav meg dypere innsikt, jeg lærte mye. Også mye om ulike politiske ideologier som har vist seg nettopp å ha et enormt skadepotensial. Men det skadet meg ikke å lære om dette. Tvert imot motiverte det meg til å gå ut i samfunnet og gjøre en positiv forskjell.

Erfaringen min er derimot at frykt ofte gjør det motsatte. Frykt er demotiverende. Det lammer og binder. Frykt gjør også mennesker irrasjonelle, og mange ganger til og med farlige.

Frykt kan selvsagt også motivere til handling, men frykt som motivasjonsfaktor er neppe positivt for noen. Man kan godt argumentere for at de mest ødeleggende politiske massebevegelser i moderne historie finner mye av sin basis for legitimering nettopp i frykten.

Kanskje er det denne frykten for ideene som for meg er noe av det mest skremmende med utviklingen vi har sett i samfunnet de siste årene. Fordi en motivasjon som bunner i frykt, mistro, ja til og med hat, i praksis aldri kan føre til noen positiv endring. Derimot har ideer som motivere til positiv handling, til å skape noe, til å utvikle og bygge vært med på å forme noen av de beste samfunnene vi har i verden i dag.

Katherine Boyle mener det viktigste bare er å tro på noe. Selv om det kan være et godt poeng, er jeg tilbøyelig til å mene at hvis man tror på og motiveres av en fryktbasert ideologi, gjør man mer skade enn gagn.

Hva kan vi tro på?

At vi trenger noe å tro på er likevel helt åpenbart. Men det bør være fundamentert i verdier som er positive. Noe konstruktivt. Noe som kan gi oss en retning og en mening. Noe som ikke handler om det destruktive, som frykten. Men som tvert imot kan motivere oss til å gjøre godt, for våre nærmeste og i samfunnet rundt oss.

For meg har min kristne tro blitt en slik motivasjonsfaktor. Kjernen i det kristne budskapet oppsummeres på en treffende måte av Jesus, da Han ble spurt om hvilket bud som var det største i loven:

« Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Apostelen Johannes uttrykker det også særdeles treffende i et av sine brev:

«I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten.»

Jeg tror de fleste kristne kjenner til dette. Spørsmålet blir likevel i hvilken grad man selv har erfart hvilken kraft som ligger nettopp i det å «elske min neste som meg selv». For et menneske som er opptatt med dette, er det lite plass for hverken frykt eller depresjon. Tvert imot er det min erfaring at et i et liv preget av omsorg og nestekjærlighet drives både frykt og tunge tanker ut.

Det betyr selvsagt ikke at kristne blir immune mot psykiske lidelser. Men troen, og ikke minst det å rette fokuset mot å gjøre godt for andre, vil kunne være til hjelp.