Ved lov skal landet bygges

I 2024 skal Norge feire tusenårsjubileet for kristenrettens innføring i Norge, samt 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov. I 2030 skal vi markere at det er tusen år siden slaget på Stiklestad, hvor Olav den Hellige falt. Det har i den senere tiden blitt diskutert hvorvidt den kristne delen av kulturarven blir gjemt bort i forbindelse med disse jubileene.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan kristen tenkning på en radikal måte har endret tenkingen om menneskeverd og rettigheter i vårt samfunn. Denne tenkningen gjenspeiler seg naturlig nok også i lovgivningens historie i Norge.

Kristenretten

Den første av disse lovene ble innført i 1024 og kalles for kristenretten. Det var en lovbok som skal ha blitt utarbeidet av Olav Haraldsson («den Hellige»), i samarbeid med biskop Grimkjell. Den ble først vedtatt på et ting på Moster i 1024. I følge Jørn Øyrehagen Sunde, professor i rettshistorie ved Universitetet i Oslo, endret denne kristenretten folks praktiske hverdag, men også hvordan man tenkte.

Kirken kom med verdier som stod i sterk kontrast til det norske klanssamfunnet i vikingetiden. Dermed møtte også kirkens nye tanker og ideer sterk motstand. Et godt eksempel på dette er enkelte kompromisser som ble bygget inn i lovteksten, for eksempel at man ikke avskaffet slaveriet, men gjorde det mer humant. Dessuten ble det forbudt å «sette ut» barn for å dø, slik man hadde gjort tidligere, med mindre barnet var vanskapt.

Som jeg tidligere har skrevet om i artikkelen om menneskeverdet, var en sentral ide i den nye tenkningen at alle mennesker var skapt i Guds bilde og dermed hadde en egenverdi. Dette forandret også lovene fundamentalt. Det ble nå for eksempel krevd samtykke fra kvinnene ved ekteskapsinngåelse. Et annet sentralt aspekt var at den enkelte ble tillagt ansvar for sine handlinger. Det ble også en moralsk plikt å ta seg av og beskytte de svake i samfunnet. Tanken om «den sterkestes rett» ble endret til at den sterke hadde en plikt til å beskytte og hjelpe de svake.

Disse fundamentale og gjennomgripende endringene ble selvsagt ikke innført «over natten», og mye av det gamle tankesettet hang fortsatt igjen i mange år, noe kompromissene i lovteksten vitner om. Men i løpet av en periode på ca 250 år endret de kristne verdiene det norske samfunnet fundamentalt.

Magnus Lagabøtes landslov

En av de mest berømte norske lover er Magnus Lagabøtes landslov av 1274. Magnus var sønn av Håkon Håkonsson, Norges kanskje mektigste konge i middelalderen, som hadde lykkes å samle Norge etter en opprivende borgerkrigstid. Magnus styre var preget av fred og velstandsutvikling, noe som også gjenspeilet utviklingen på det europeiske kontinentet i samme periode.

Lagabøte betyr «lovforbedrer», og det var nettopp dette som var et av Magnus store fokusområder som konge.

Lovene som Magnus skrev var imidlertid sterkt inspirert av kristen tenkning. Og sammenfalt i tid med et annet fenomen som skulle prege verden helt frem til i dag, nemlig grunnleggelse av de første universitetene og fremveksten av en rekke akademiske fagdisipliner.

Universitetene

De første universitetene i verden ble grunnlagt i Europa på begynnelsen av 1200-tallet. Dette var en periode med både økt velstandsutvikling og økt urbanisering. Jordbruksproduksjonen økte kraftig, så bøndene hadde overskudd av varer å selge. Byene utviklet seg som markedsplasser for kjøp og salg av varer og tjenester. I tilknytning til disse byene vokste det også opp sentre for lærdom og kunnskapsdeling. Dette skjedde ofte i tilknytning til kirker eller klostre. Tidligere hadde ofte isolerte Benediktinerklostre vært de fremste lærdomssentrene, men nå flyttet dette seg også inn i byene.

I takt med velstandsutvikling, befolkningsøkning og urbanisering, økte behovet for embetsmenn med utdannelse, både i staten og kirken. Mennesker med lese- og skriveferdigheter var det stor etterspørsel etter, men også de som kunne juss, teologi, matematikk og legevitenskap.

Samtidig med urbaniseringen pågikk det også en kulturutveksling mellom den vest-europeiske sivilisasjonen og den arabiske-muslimske og bysantisk-ortodokse. Delvis kom dette som et resultat av korstogene, men også på grunn av økt handel mellom land i denne perioden, ikke minst i middelhavsområdet. Via disse kontaktene kom man igjen i kontakt med litteratur fra den greske antikken, blant annet Platon og Aristoteles filosofi, og annen litteratur om fornuft og rasjonalitet.

Ved universitetene etablerte det seg forskjellige fakulteter. De viktigste var naturligvis de teologiske og juridiske, men også filosofi og medisin var viktige fagdisipliner. Innen jus skilte man mellom kirkerett og verdslig rett. Dette var en tilbakevendende kilde til konflikt siden både kongene og kirken til stadighet klaget over at den ene beveget seg inn på den andres «domene». Like fullt overlappet de to hverandre til stadighet, og kristen tenkning fikk betydelig innflytelse også på den verdslige lovgivningen.

De største og mest prestisjefylte universitetene ble etablert i Paris, Bologna og Oxford. Men i løpet av årene frem til 1250 var det blitt etablert en rekke universiteter, hovedsakelig i Sør-Europa.

Internasjonal påvirkning

I Norge fikk man ikke et Universitet før i 1812, men kong Magnus hoff var nok likevel sterkt preget av datidens tenkning. Kongens menn og andre stormenn, ikke minst de geistlige, reiste stadig til kontinentet og hente hjem nye ideer og impulser.

Magnus søster, prinsesse Kristin ble i 1257 giftet bort til broren til kongen av Castilla, en del av dagens Spania. Det skal imidlertid nevnes at Kristin selv hadde gått med på dette med forbehold om at hun fikk velge den av brødrene hun likte best. I følget til Kristin under reisen til Castilla skal det ha vært en rekke norske stormenn, som sannsynligvis har hatt til hensikt å skaffe seg kunnskap om Castillas politiske organisering. Disse oppholdt seg ved Castillas hoff i over 4 måneder i forbindelse med bryllupet til Kristin.

I Castilla var det i 1257 allerede flere universiteter. Kong Alfons 10 av Castilla hadde på det tidspunktet satt i gang et arbeid med å skrive en riksdekkende lov som skulle gjelde i hele riket, kalt "Siete Partidas". Det er mye som tyder på at det er nettopp denne loven som ble kong Magnus inspirasjon, da han i 1274 skrev sin nye landslov og fikk denne vedtatt på de norske tingene. Ved hoffet i Castilla hadde det utviklet seg en kosmopolitisk kultur som oppmuntret til læring, og det er rimelig å anta at nordmennene ble påvirket og inspirert av det de opplevde der.

Magnus hadde selv fått sin utdannelse fra fransiskanerne, en munkeorden som var blitt etablert av Frans av Assisi på begynnelsen av 1200-tallet. Historien om Frans er fascinerende. Han var sønn av en rik kjøpmann i Italia, og levde «livets glade dager». I ungdomstiden ble han imidlertid grepet av bibelens budskap, og ville gjøre bot for sin synd. Etter å ha forsøkt på forskjellige måter ved såkalte botsøvelser, fikk han klarhet i at han måtte forlate verden, det vil si, gi avkall på all verdslig nytelse. Han frasa seg arven sin og dannet etter hvert et lite fellesskap av likesinnede.

Frans lille fellesskap skulle etter hvert utvikle seg til en mektig og innflytelsesrik munkeorden, som etablerte seg over hele Europa i rekordfart. Allerede i 1240 hadde man fått de første fransiskanerklostrene i Norge. Det sentrale hos fransiskanerne var å forkynne Guds ord, hjelpe de fattige og leve uten å eie jordisk eiendom.

Samtidig var fransiskanerne høyt utdannede og skolerte, og i den samme perioden fikk de også betydelig innflytelse på de nystartede universitetene. Kombinasjonen av at de var høyt skolerte og samtidig sterkt engasjerte i fattigdomsbekjempelse og omsorg for de svakeste, gjorde at fransiskanerne ble ekstremt populære blant vanlige mennesker. Det gjorde dem også velskikkede som lærere, noe det faktum at de fikk ansvaret for utdannelsen til Norges fremtidige konge er et godt eksempel på.

Det var altså denne eiendomsløse tiggerordenen som påvirket kong Magnus i noen av hans mest formative år. Det er rimelig å anta at det var dette som gjorde at han i sin lovgivning gikk lengre enn noen andre i samtiden i å påta seg oppgaver kirken normalt sett hadde, slik som fattigomsorgen og hospitalene. Da han døde, hadde han testamenterte en stor del av arven sin til de fattige. Historien tegner et bilde av Magnus som en usedvanlig god konge, som både sikret norske interesser ovenfor andre nasjoner, og samtidig tok vare på sitt eget folk.

I forbindelse med jubileene i 2024 og 2030 har det blitt fremsatt kritikk mot at den kristne delen av kulturarven blir «gjemt i en skuff», til fordel for egendefinerte verdier som «mangfold, uenighetsfellesskap og FNs bærekraftsmål». Kritikken har kommet fra begge sider av det politiske spekteret.

Jeg mener det er viktig å løfte debatten om hvorvidt opprinnelsen til disse verdiene blir neglisjert. Det er også viktig å presisere at både Olavs kristenrett og Magnus norske landslov ble til nettopp som et resultat av impulser utenfra som endret tenkemåten i samfunnet radikalt. Ingen av oss kan leve og utvikle oss i et vakuum. Vi trenger nye impulser, innovasjon og endring på alle områder i samfunnet.

Samtidig er det essensielt å bevare og hegne om de helt grunnleggende verdiene som definerer oss. De kristne verdiene som kristenretten og landsloven er bygget på, har vist seg å ha en forbløffende evne til å temme menneskets verste basisinstinkter, og til å beskytte de svakeste i samfunnet vårt. Vi kan ikke ta for gitt at det vil forbli slik til evig tid, hvis vi ikke kjemper for det.