Skapt i Guds bilde
I skapelsesberetningen i bibelen står det at Gud skapte mennesket i sitt bilde. Det står også at Han skapte dem til mann og kvinne. Mange unge mennesker i dag kjenner likevel på uro, usikkerhet og ubehag med eget kjønn. Hvordan kan det ha seg at man føler slik, når vi alle sammen er skapt i Guds bilde?
Avisen Dagen publiserte i påskeuken et interessant intervju med transpersonen Noah Tobiassen, som i barne- og tenårene opplevde sterkt ubehag knyttet til kjønnet sitt, og ønsket å endre det fra kvinne til mann.
Tobiassen endte opp med å bytte juridisk kjønn, fikk hormonbehandling fra en privatklinikk og fjernet brystene kirurgisk. Men i begynnelsen av 20-årene endre det seg igjen gradvis til at hun ble mer og mer komfortabel med sitt opprinnelige kjønn. I dag lever hun godt med sitt biologiske kjønn.
På spørsmål om hva hun ville sagt til en yngre utgave av seg selv om hun kunne reist tilbake i tid, svarer Tobiassen at «det er mulig å bli komfortabel med den kroppen man er født med.»
Hun påpeker også at det er normalt å være ukomfortabel i puberteten, og hun uttrykker uro for at mange unge i dag tror de kan finne løsningen på dette i hormoner eller kirurgi. Hun mener vi heller bør vise større aksept for hvordan menn og kvinner ser ut, uten å måtte ty til medisinske inngrep når det ikke egentlig er selve kroppen som er problemet.
Det har lenge pågått en svært polarisert og giftig debatt om transkjønn i Norge, hvor frontene har blitt stadig mer steile. Aktivister har i mange år kjempet for å liberalisere tilbudet om kjønnsbekreftende behandling for personer som av ulike årsaker føler på et ubehag med eget kjønn, og i mange land har klinikker og behandlere opplevd en eksplosiv økning i antallet henvendelser fra unge mennesker som på ulike vis ønsker behandling.
Men det siste året har det skjedd en reversering. I fjor kom nyheten om at britiske nasjonale helsemyndigheter vil stenge behandlingssenteret Tavistock, etter at en uavhengig granskning avdekket at behandlingen hverken var trygg eller forsvarlig.
I februar i år publiserte «The Free Press» et intervju med en tidligere behandler ved en klinikk for behandling av transkjønnede i USA, som uttrykte at «det som skjer med barna ved disse klinikkene er moralsk og medisinsk forkastelig». Samme måned ble den kjente transaktivisten og sexologen Esben Benestad fratatt legeautorisasjonen sin etter å ha blitt gransket av helsetilsynet.
Fokuset til transaktivister og forkjempere for stadig liberalisering har i stor grad vært at kjønn er noe selvdefinerende, noe som bare jeg selv bestemmer over. Spørsmålet mange nå ser ut til å stille seg er hvorvidt det virkelig er slik at barn og unge opplever å bli forlikt med seg selv, sitt kjønn og sin identitet gjennom selvdefinering?
Tobiassen forteller i intervjuet også om hvordan hun endte opp med å bli kristen. Da hun begynte å lese bibelen utfordret det ikke bare hennes tidligere syn på kjønn, men også på ekteskap, sex og samliv. Om det å leve på Guds premisser og ikke sine egne.
I den avsluttende delen av intervjuet peker Tobiassen på noe viktig, nemlig om å finne sin identitet i Gud, og hvordan dette kan fri oss fra mye av det som binder. Dette er et svært viktig poeng. Mange som er usikre på sin egen identitet søker sin egenverdi i andres bekreftelse av egen selvdefinering, heller enn i at man er skapt i Guds bilde. Det er også det man blir fortalt, både av aktivister og nå også i undervisningen i skolen at er det rettet. Men de som har forsøkt å finne bekreftelse på egen verdi i andres bekreftelse og godkjenning, finner før eller siden ut at dette ikke er nok. Det blir heller aldri nok.
Paulus skriver i brevet til Filipperne kapittel to: «Om det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, om det finnes medfølelse og barmhjertighet, 2 så gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. 3 Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. 4 Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres.
Deretter skriver han om å ha samme sinnelag som Jesus hadde, hvordan Jesus underla seg Guds vilje i alt og tok på seg en tjenerskikkelse, og hvordan dette igjen har gjort at Han har blitt opphøyet over alle navn.
I en tid hvor selvrealisering og såkalt «frigjørelse» fra alle mulige former av etiske eller moralske forpliktelser i økende grad later til å være en norm, peker altså apostelen i stikk motsatt retning. Ja ikke bare det, han gjør lydigheten mot Gud og vår underordning under hans forordning til en forutsetning for å oppnå den glede og tilfredsstillelse mange nå søker i selvhevdelse og selvrealisering.
Jeg tror det er vel verdt å reflektere over Noah Tobiassens erfaringer, både med prosessen som førte henne ut i kjønnsdysfori og usikkerhet, og hva som til slutt ble svaret på det ubehag og de vanskeligheter hun kjente på. Der mange leter etter svar i bekreftelse hos andre mennesker, ble svaret for Noah Tobiassen til slutt at hun var skapt i Guds bilde, en identitet og et kjønn gitt av Gud.
Samtidig er det også en utfordring til oss som kristne. Vi må stadig forholde oss til unge mennesker som er usikre på seg selv. Her tror jeg det er viktig å forstå «å ikke å peke finger og tale ondt», men heller peke på Guds kjærlighet og omsorg for hvert menneske som lever, og hvordan Hans intensjon alltid er at vi skal finne «hvile for vår sjel». Også her fungerer oppfordringene til Paulus fra brevet til Filipperne som en god veiledning, «tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres».
Samtidig tror jeg ikke noen av oss finner den fred og glede i vår egen vilje og våre egne definisjoner. Vi finner den i Guds vilje. Han har skapt oss i sitt bilde. Og Han bærer omsorg for sitt skaperverk.
Jesus inviterer oss til å ta hans åk på oss og lære av ham, som er «tålsom og ydmyk av hjerte, og dere skal finne hvile for deres sjeler.» Men han sier også at dette er «skjult for kloke og forstandige, men åpenbart for enfoldige.» Vi kan derfor aldri kommer forbi det faktum at Gud skjuler sin visdom i bibelen bak det mange i dag oppfatter som en lang rekke banaliteter, paradokser og rene selvmotsigelser. Men de som likevel tar bibeltekstene på alvor, opplever de livsforandrende krefter. Og de finner sin trøst nettopp i disse tekstenes kraft og visdom.