Politikerfestivalen

Denne uken starter Arendalsuka. Arrangementet karakteriseres som "Norges største politiske festival". Politikere, lobbyister, journalister og ulike interesseorganisasjoner samles i Arendal en uke for å diskutere politikk, bygge nettverk og fremme sine hjertesaker. Samtidig opplever vi stadig flere tegn på at politikerforakten og avstanden mellom politikerne og vanlige folk øker. Er Arendalsuka et godt tiltak for å fremme viktige saker og skape engasjement rundt politikk, eller er det bare en stor «sommerfest for lobbyister»? Og burde ikke politikerne som samles i Arendal også diskutere hvordan de kan redusere et stadig økende offentlig forbruk?

Arendalsuka er inspirert av den svenske "Almedalsveckan", som har vært en politisk tradisjon i Sverige i over 50 år. Arendalsuka promoterer seg selv som "en demokratisk møteplass for alle som er engasjert i samfunnet vi lever i." I tillegg til politiske partier deltar en mengde ulike interesseorganisasjoner, alt fra fagforeninger til kristne trossamfunn og menigheter.

Ideen om en slik "demokratisk møteplass" er absolutt god, og jeg er helt sikker på at mange kan ha stor nytte og glede av å på denne måten kunne møtes.

Samtidig mener jeg arrangementet også bør sees på mer kritisk, i lys av en rekke stadig økende utfordring i samfunnet:

- En stadig mer polarisert offentlig debatt.

- Økende politikerforakt blant vanlige folk.

- En økende følelse av avmakt, spesielt blant mennesker som på ulike måter er marginaliserte i samfunnet vårt.

Disse problemene kan selvsagt ikke utelukkende løses politisk. Men politikerne har like fullt en stor del av ansvaret for denne utviklingen.

Skandalene

Denne sommeren har vært preget av en rekke politiske skandaler. To statsråder og en partileder har måttet takke for seg. En tredje statsråd fortsatte i stillingen sin, men har blitt sterkt kritisert for å ha utnevnt en nær venn til et verv i en organisasjon som mottar millioner i statsstøtte fra hennes departement.

Fellesnevneren i de fleste av disse sakene har vært utnyttelse av stillingen sin til egen vinning eller til fordel for nærstående venner og kjente.

Nesten ukentlig blir det dessuten slått opp store mediesaker om offentlige budsjettoverskridelser og kostnader ute av kontroll. Samtidig later det til at deler av den politiske eliten, i stadig større grad, lever i en tilværelse som delvis fremstår som fullstendig frakoblet fra vanlige folks liv.

Lobbyistenes sommerfest?

Asle Toje kaller Arendalsuka for "lobbyistenes sommerfest" i en kommentar i nettavisen Minerva. "Mye av plassen i Arendal tas opp av selskaper og grupper som vil ha mer fra felleskassa" hevder Toje.

Å etablere ulike interesseorganisasjoner som skal fremme ulike gode formål har for mange vist seg å være god business. Ikke minst organisasjoner stiftet av tidligere politikere, med gode forbindelser og nettverk i det politiske miljøet kan tilsynelatende lett skaffe seg millioner av kroner i offentlig støtte.

Samtidig kritiseres ofte næringslivsfolk med store formuer av venstresiden for å gjøre alt de kan for å betale så lite skatt som mulig. "Større omfordeling av verdiene fra de rike til de fattige" er mantraet på venstresiden. I utgangspunktet høres det sympatisk ut. Alle kjenner historien om Robin Hood, som tok fra de rike, de grådige, som utnyttet de fattige, og gav tilbake til de fattige og marginaliserte.

Det er selvsagt rett og rimelig at vi som fellesskap har plikt til å ta oss av de som faller utenfor. Det er også rett og rimelig at vanlige arbeidsfolk, som tross alt bidrar til den verdiskapningen som har skapt bedriftseiernes formuer, får sin del av kaken.

Dette er også et av de sentrale prinsippene i den norske "trepartssamarbeidet" mellom Næringsliv, arbeidstakerorganisasjoner og staten, som regulerer store deler av norske lønns- og arbeidsvilkår. Og det er selvsagt et helt sentralt prinsipp i det norske skattesystemet. Begge deler har tjent oss vel i mange år, og er systemer med stor grad av legitimitet blant vanlige folk.

Legitimering av offentlig pengebruk

Men venstresiden har fått et stadig økende problem med å legitimere en mer omgripende omfordelingspolitikken, når vanlige folk opplever at skattepengene deres brukes på ekstravagant offentlig forbruk, ting mange vil omtale som "sløseri", samtidig som man opplever at det offentlige tjenestetilbudet forvitrer.

Det er vanskelig å forklare til "Olga" på 87 at hun kun kan dusje 1 gang i uka fordi sykehjemmet må spare penger, når hun leser i avisen at kommunepolitikerne har brukt hundretusenvis av kroner på spa-opphold eller ansetter en kommunal «fremsnakker» som skal bedre kommunens image gjennom sosiale medier.

Denne pedagogiske utfordringen har allerede manifestert seg politisk en rekke steder i Norge. Det mest kjente eksempelet er kanskje Kristiansand, hvor kommunevalget i 2019 endte med et fullstendig fragmentert bystyre og politisk kaos, etter at en lokal facebookside med tusenvis av følgere hadde brukt store deler av valgkampen på sverting av folkevalgte, ikke minst med bakgrunn i det mange mente var en kommunal pengebruk ute av kontroll.

Jeg skal ikke på noen måte forsvare polemikken og skittkastingen som skjedde i Kristiansand. Mye av det som ble sagt og skrevet på facebooksiden «Sørlandsnyhetene» var rene løgner. Flere av prosjektene som ble kritisert var også viktige, fremtidsrettede investeringer i ny infrastruktur og byutvikling. Likevel er poenget med et høyt offentlig forbruk som ikke nødvendigvis hadde støtte blant vanlige folk er fortsatt både sentralt og viktig.

Politikerne vil selvsagt si at de store investeringene er nødvendige. Dessuten sitter de på en helt annen innsikt i budsjettene og vedtaksprosessene enn det vanlige folk gjør. Det er selvsagt relevante poenger. Men politikerne har samtidig et ansvar for å formidle denne kunnskapen til velgerne. Det er lett å skylde på at folk ikke forstår prosessene, men til syvende og sist er politikerne også valgt av folket, og representerer dem.

Lokaldemokratiets forvitring

Tojes andre poeng i kommentaren sin er forvitringen av det lokale demokratiet. Han tar eksempelet med stillingen som tidligere het "rådmann", men som nå heter "kommunedirektør". "Dette etterlater inntrykk av folkestyre satt under administrasjon" hevder Toje.

Dette er også et dilemma for mange kommuner. De folkevalgte ønsker gjerne å bevilge penger til gode formål de selv støtter. Samtidig har de et begrenset kommunebudsjett å forholde seg til. Å holde oversikt og kontroll på pengestrømmen kan være en krevende øvelse for lokalpolitikere som ofte engasjerer seg delvis på frivillig basis, og som må sette seg inn i komplekse saker med store mengder dokumentasjon.

Dermed blir det lett for at kommunedirektøren, med argument om å holde kontroll på budsjettene, i praksis overkjører de folkevalgte. I andre tilfeller settes store deler av ansvaret for tunge beslutningsprosesser bort til interkommunale selskaper med svært utvidede fullmakter, hvor politikerne i praksis kan utøve lite direkte kontroll.

Slik ofres lokaldemokratiet og innbyggernes medvirkning til fordel for budsjettkontroll. Det er både forståelig og naturlig, men for velgerne som har hørt lokalpolitikere love «gull og grønne skoger» i valgkampen kan det fremstå som en form for ansvarsforskrivelse.

Vis forvalteransvar!

Et gammelt slagord i politikken er at "verdier må skapes før de kan deles". Dette er et viktig poeng, men later til å komme helt i bakgrunnen under arrangementer som Arendalsuka, hvor målet for de ulike organisasjonene som deltar ser ut til å være å få en størst mulig bit av kaken som bevilges politisk. Og det kommer definitivt i bakgrunnen under valgkamper, når politikerne på ulike måter skal fremsnakke sine egne hjertesaker og skryter av alt de skal bevilge penger til.

Det jeg skulle ønske meg mer av fra politisk hold var mer fokus på økonomisk edruelighet, tydeligere ansvarliggjøring av de ulike aktørene og et ærlig budskap om hvordan man mener resursene bør fordeles. Eller sagt på en annen måte, samme ærlighet om hvor man vil kutte som hvor man vil bevilge mer.

Politikere lever av tillit. De er valgt av folket til å forvalte ressursene til "AS Norge" på best mulig måte. Det er selvsagt ingen liten oppgave, ei heller er den nødvendigvis veldig enkel. Men et godt sted å begynne ville vært å rette fokus mot økonomisk styring, og forvalteransvaret som ligger hos enhver politiker, både lokalt og sentralt.

Det er nemlig ikke en oppgave politikere bare kan overlate til kommunedirektører, interkommunale selskaper og ansatte i offentlig forvaltning, mens de selv soler seg i glansen av en stadig eskalerende offentlig pengebruk.