Om lærebøker og propaganda
At NRK Brennpunkts dekning av BCC i serien «Guds Utvalde» har fått konsekvenser for hvordan trossamfunnet oppfattes i brede lag av den norske befolkningen syntes åpenbart. Men at et forvridd narrativ, skapt av dokumentaren, også har klart å påvirke norsk akademia i en slik grad at lærebøker utgis med grove påstander om at «barn i BCC utsettes for alvorlige psykiske overgrep» er både skuffende og skremmende.
Læreboken «Sveket 1» av forfatter Kari Killén, som brukes blant annet i undervisning i barnevernspedagogikk, viste seg å inneholde en oppsiktsvekkende påstand.
«NRK Brennpunkt har satt søkelyset på barns og ungdoms erfaringer med å vokse opp i isolerte trossamfunn, som Smiths venner, Jehovas vitner og Guds menighet. Dokumentasjonen viser at barna utsettes for alvorlige psykiske overgrep (NRK Brennpunkt, 2020)»
Nå er det ikke uvanlig at det fremsettes drøye påstander om BCC i offentligheten, både i nyhetsmedier og på sosiale medier. Men at en anerkjent akademiker fremsetter denne type påstander i en bok som brukes til opplæring i høyere utdanning er både oppsiktsvekkende og skremmende.
Kari Killén er heller ingen hvem som helst innen undervisning av helse- og sosialarbeidere i Norge. Hun er sosionom, dr Philos og forsker emeritus ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring). Jurist, tidligere fylkesmann i Agder og sysselmann på Svalbard, Ann-Kristin Olsen, skriver en særdeles rosende anmeldelse av Kari Killéns bok på nettsiden til juristforbundet. Hun beskriver Killén som «vår Grand old lady på barnevernsområdet».
Killén fronter altså et særdeles viktig og prisverdig arbeide, nemlig arbeide for å beskytte barn og unge mot vold og overgrep, og å sørge for at norske barn kan vokse opp i trygghet, uten frykt. At hun har stått i dette arbeidet i mange år og åpenbart har et genuint engasjement for barn og unge, er prisverdig.
Det blir derfor dobbelt ille når en så anerkjent og åpenbart troverdig fagperson kommer med denne typen uttalelser, i en fagbok beregnet på opplæring. Det viser hvordan det narrative NRK Brennpunkt har bidratt til å skape, har fått fotfeste langt inn i norsk akademia.
Det var mange av BCCs medlemmer som både fryktet og forutså at denne type uheldige inntrykk kunne bli skapt som følge av dokumentarens fremstilling. Flere av disse opplevde å bli latterliggjort og kalt hjernevaskede, en del av en koordinert kampanje styrt av BCCs ledelse, ute av stand til å ta imot kritikk osv.
Heldigvis har årvåkne studenter i barnevernspedagogikk tipset BCC sentralt om læreboken, noe som førte til at BCC tok kontakt med forlaget og fikk påstanden rettet. Det er også prisverdig at forlaget går til dette skrittet for å sikre at boken gjengir et korrekt bilde av hva som faktisk er tilfelle.
Det korrigerte sitatet ble da til: «NRK Brennpunkt har satt søkelyset på barns og ungdoms erfaringer med å vokse opp i isolerte trossamfunn. Dokumentasjonen viser at enkelte barn opplever at de har blitt utsatt for negativ sosial kontroll (NRK Brennpunkt, 2020).»
Jeg ønsker overhodet ikke å bagatellisere den faktiske opplevelsen enkelte barn og unge har hatt av negativ sosial kontroll. Ei heller mener jeg at det ikke kan ha vært kritikkverdige forhold som det har vært nødvendig å rydde opp i. Dessverre viser historien altfor ofte at barn og unge som har vært utsatt for slike ting, i altfor stor grad har blitt ignorert. Dette er hjerteskjærende, ikke minst for oss som selv har barn.
Her viser imidlertid BCC selv til sitt eget arbeide med å forebygge vold, seksuelle overgrep og grenseoverskridende adferd. Som engasjert medlem som selv deltar aktivt i BCCs barne- og ungdomsarbeid har jeg deltatt på kurs om forebygging av dette i BCCs regi. Dette kurset er obligatorisk for alle som ønsker å være med som frivillige i BCCs barne- og ungdomsarbeid. BCC har også et krav om politiattest for alle frivillige. Det er også utgitt et hefte med dette som tema. Her er fokuset ikke bare at barn og unge skal beskyttes mot faktiske fysiske overgrep, men at de også skal vernes mot psykisk vold, som ofte kan skade vel så mye som den fysiske.
Dette arbeidet har pågått siden slutten av 1990-tallet. I mine øyne er BCCs engasjement på dette området både genuint og troverdig.
Dessverre finnes det en rekke eksempler på medieaktører, med omfattende definisjonsmakt, som foretrekker å bruke sin posisjon til å fremme sensasjonelle vinklinger på sakene de gransker. Det fremstår noen ganger som om hensikten med produksjonene deres ikke egentlig er å sette søkelys på problemene de hevder eksisterer, men først og fremst handler om klikk, likes, prestisje og oppmerksomhet.
Jeg håper denne hendelsen kan være en vekker, også for akademikere som bruker medieaktører som troverdige kilder.
Problemet er nemlig ikke bare at et trossamfunn som BCC utsettes for falske påstander, men at tilliten til norsk akademia som seriøs kunnskapsformidler svekkes. Dette ser man allerede tendenser til i mange andre vestlige land. Ringvirkningene av at denne troverdigheten uthules kan man bare ane konsekvensene av.