Om Halloween og reformasjon
31-oktober er med årene blitt til en merkedag i Norge. De aller fleste nordmenn forbinder nå dagen med skumle vesener, godteri og utskårne gresskar. Men denne dagen har også en annen, og i manges øyne langt mer innflytelsesrik historisk betydning.
Som far til 4 barn på 8, 7 og 5 år, har jeg etter hvert fått god forståelse av viktigheten av å feire Halloween. Om det er anledningen til å kle seg ut i skumle kostymer, å kunne ringe på dørene til vilt fremmede mennesker eller den nærmest uendelige strømmen av godteri som er mest forlokkende skal jeg la forbli usagt. Mest sannsynlig er det kombinasjonen av alle faktorer som gjør denne dagen så minneverdig og morsom for barn og unge.
Men 31-oktober er også en merkedag for en annen, og i vår sammenheng kanskje enda viktigere begivenhet. Det var på denne dagen, i 1517 at Martin Luther publiserte sine 95 teser, det som regnes for starten på reformasjonen. Man diskuterer fortsatt hvorvidt han faktisk spikret dem opp på kirkedøren i Wittenberg, slik historien forteller. Men i alle tilfeller ble de publisert, og sendt til biskop Albrecht av Brandeburg, som var den høyest rangerte geistlige i området.
Albrecht hadde vært en ivrig pådriver for avlatshandel. Nettopp dette var et av Luthers mest sentrale ankepunkt mot kirken. Det var nemlig blitt en vanlig praksis i kirken å selge avlatsbrev. Dette var en måte å forkorte tiden man måtte tilbringe i skjærsilden, venteperioden man måtte igjennom etter døden før man kunne slippe inn i himmelen. Hele poenget med Skjærsilden var renselse fra de synder man ikke hadde blitt renset fra her i livet. Skjærsilden var derfor ikke noe trivelig sted, tvert imot inneholdt det de fleste elementer som helvete også var kjent for, bortsett fra at man hadde håp om at man til slutt skulle slippe ut derfra til himmelens evige herlighet. Derfor var muligheten for å kunne betale seg til en raskere utgang fra dette et attraktivt alternativ for mange.
Avlatshandelen ble en særdeles hendig inntektskilde for den katolske kirken. Ikke minst når nye kirker skulle bygges var det fristende å ty til avlatshandel for å skaffe ekstra inntekter. Og det var nettopp en slik ny kirke som var under bygging i Roma. Og ikke en hvilken som helst kirke, men den nye St Peters katedralen. Plassert midt i selve hjertet av katolsk kristendom, hvor Peter, apostelen Jesus hadde sagt var klippen Han skulle bygge sin menighet på, lå gravlagt.
Albrecht hadde engasjert dominikanermunken Johann Tetzel for å forkynne avlaten til befolkningen. Tetzel viste seg å ha talent for dette. Hans suksess i pengeinnsamling tilskrives i stor grad at han også forkynte avlat for de døde, altså at slektninger av avdøde mennesker kunne kjøpe avlat for den avdøde. Slagordet hans var «når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer».
Denne læren var ikke offisiell lære fra den katolske kirken, men viste seg særdeles effektiv med tanke på salg av avlatsbrev, som gav betydelige inntekter. Og dette var det Martin Luther var så sterkt kritisk til. For hvordan kunne kirken garantere for at sjelene til de avdøde kunne unnslippe skjærsilden på denne måten? Var det ikke kun Gud som kunne gi et menneske forlatelse for dets synder? Og hvorfor skulle det være nødvendig å betale, når man kunne få dette ved tro?
Utviklingen som Luthers teser satte i gang kunne han selv neppe ha forutsett. Tanken på at vi 500 år etterpå fortsatt markerer denne dagen som en av de viktigste hendelsene i verdenshistorien må for Luther ha fremstått som absurd, ja nærmest latterlig.
Luthers anliggende var nok først og fremst å påpeke det han så på som helt åpenbare utglidninger i kristendomsforståelsen som måtte adresseres. Det er mye som tyder på at han var overbevist om at både paven og biskopene ville la seg overbevise om de bare innså realitetene. Dog lot hverken paven eller biskopen seg overbevise. Tvert imot forlangte de at Luther skulle trekke sine påstander. Da Luther likevel stod på sitt, og til og med utvidet og skjerpet kritikken, ble svaret utstøtelse fra kirken, og til slutt fredlysning.
Luther hadde heldigvis mektige venner som beskyttet ham, og som også bidro til å spre litteraturen hans. I løpet av noen tiår etter 1517 spredte reformasjonen seg til store deler av Nord-Europa.
De videre tankene som Luther fremmet, om et skille mellom stat og kirke (to-regimentslæren), det allmenne prestedømme (at alle mennesker kunne ha forbindelse med Gud, uten presten som mellomledd), og de sentrale dogmene «sola fide» (troen alene), «sola scriptura» (skriften alene) og «sola gratia» (nåden alene) har i over 500 år gjennomsyret både politisk og religiøs tenkning i vår del av verden så grundig at de har blitt helt grunnleggende grunnstener i vårt verdensbilde.
Max Weber
Den som kanskje best både beskriver og analyserer denne sammenhengen, er den tyske sosiologen og historikeren Max Weber. I boken «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd» beskriver Weber det han ser som en tydelig tendens, nemlig at den moderne kapitalismen slik vi kjenner den i dag ble til i de reformerte nord-europeiske statene, og at dette hang sammen med nettopp flere av de sentrale dogmene fra reformasjonen.
Weber bruker ikke først og fremst Luther i sin analyse, men heller Jean Calvin, og peker spesifikt på hans dogme om Guds forutbestemmelse som en helt sentral motivasjonsfaktor som drev reformerte kalvinister til en type arbeidsetikk som vektla en metodisk arbeidsinnsats, samt akkumulering av kapital. Å lykkes økonomisk ble et bevis på at Gud var med en og velsignet ens arbeide. Det igjen var en bekreftelse på at man var forutbestemt til frelse, siden Gud velsignet.
Men Weber beskriver også hvordan flere andre, helt spesifikke kjennetegn ved en moderne stat, har sin opprinnelse innenfor det vi kan kalle den protestantiske kulturkrets. Og flere av disse knyttes opp mot andre sentrale protestantiske dogmer. Ikke minst reformasjonens individualisering av gudsdyrkelsen og gudsforholdet. Det sentrale i mye av den reformert kristendom var ikke lenger tilknytning til et kirkesamfunn gjennom sakramentenes fellesskap, men den enkeltes livsførsel. Troen ble et individuelt anliggende, noe det enkelte selv hadde ansvaret for, og var ikke lenger avhengig av en geistlig mellommann eller en kirke som forvaltet sakramenter, mottok skriftemål eller utdelte syndsforlatelse.
Det moderne samfunnets individualisme
På samme måte som troen etter hvert ble individualisert og privatisert, ble også samfunnet generelt individualisert og privatisert. Denne utviklingen skjøt for alvor fart i det 20 århundre. I dag er det normale for de aller fleste å ha et upersonlig arbeidsforhold til en arbeidsgiver de ellers ikke føler noen forpliktelse overfor. Som jeg også beskrev det i artikkelen «Hva danner oss» er Norge et samfunn som i dag preges av at vi verdsetter uavhengighet som individer. Nettopp denne tankegangen kan man godt argumentere for at har sin rot i protestantisk etikk.
Selv om svært mange fortsatt nok først og fremst vil forbinde 31-oktober med Halloween, håper jeg denne artikkelen også kan anspore til nysgjerrighet og interesse for reformasjonen og dens betydning for vårt moderne samfunn slik vi kjenner det i dag.