NRKs kommentarer til boken – og litt «tut og mediekjør»

NRKs kommentarer til boken – og litt «tut og mediekjør»
Faksimile fra dagen.no

Avisen Dagen publiserte en større artikkel om boken «Ytringskamp eller statsfinansiert mobbing?» NRKs tilsvar til forfatterens grundige arbeide er imidlertid alt annet enn tilfredsstillende. For meg fremstår det som om norske journalisters hovedregel er å forsvare hverandres fremstilling, ikke om å komme til bunns i hva som faktisk er riktig eller galt.

Avisa Dagen har 17-januar publisert en lengre artikkel om boken «Ytringskamp eller statsfinansiert mobbing?» hvor de blant annet intervjuer forfatteren selv, Dag Christensen, og BCCs pressetalsperson Berit Hustad Nilsen. Christensen redegjør i detalj for sin motivasjon for å skrive boken, og påpeker at han fikk tilgang til et omfattende kildemateriale i forbindelse med arbeidet i boken.

Christensen mener NRK i for stor grad låste seg til en virkelighetsoppfatning de tviholdt på, selv etter at det ble dokumentert at den ikke holdt vann.

I tillegg påpeker Christensen i intervjuet, som også mange andre har gitt uttrykk for de siste dagene, at det kanskje mest problematiske var NRKs nære samarbeid med kilder som åpenbart hadde en agenda om å ramme BCC.

Som seg hør og bør for redaktørstyrte medier som følger Vær-varsom plakaten, har Dagen gitt NRK mulighet til samtidig imøtegåelse. NRKs tilsvar til Dagens artikkel er imidlertid lite tilfredsstillende. I stor grad gjentar NRK kun de samme argumentene de gjentok i 2020.

NRK påstår igjen at de har kilder som forteller at det ikke er ytringsfrihet i BCC. At medlemmer som gir uttrykk for sine meninger frykter sosiale konsekvenser, som utfrysning og avvisning av sine egne.

I utgangspunktet er dette påstander som er vanskelig å imøtegå, noe NRK også vet veldig godt.

Imidlertid vet NRK også godt at BCC tilbød NRK å gjennomføre en anonym spørreundersøkelse blant BCCs medlemmer, hvor NRK fikk lov til å stille alle sine kritiske spørsmål direkte til medlemmene, og hvor medlemmene kunne svare anonymt. NRK ville imidlertid ikke gjennomføre dette. Da BCC selv gjennomførte spørreundersøkelsen, ble resultatet ignorert av NRK. Resultatet viste imidlertid at et overveldende flertall av medlemmene opplevde at det var ytringsfrihet i BCC.

For meg viser dette to ting:

1. NRK var aldri egentlig interessert i å vite hva medlemmene mente, men å få bekreftet sin vinkling.

2. NRKs journalister hadde forutinntatte holdninger om at ytringsfriheten i BCC var begrenset ved sosialt press.

NRK insisterer også på at de har fulgt presseetiske prinsipper, slik de alltid gjør uansett hvilke saker de dekker. For meg fremstår det som et autopilot-svar fra en redaksjonssjef som egentlig ikke helt vet hva han svarer på.

Leser man boka kommer det imidlertid tydelig frem at forfatterens påstander om at NRKs kildebruk er ekstremt kritikkverdig, er solid dokumentert og vel begrunnet.

Da jeg leste svaret fra NRK kom jeg også til å tenke på mediepodcasten «Tut og mediekjør» sin episode om Brennpunktdokumentaren. Episoden er spilt inn høsten 2020, rett etter at Brennpunkts dokumentar ble publisert, og kan høres her.

Faksimile tut & mediekjør

Fremstillingen fra journalistene om saken, som starter etter ca 25 minutter i podcasten, er et ca 20 minutters forsvar av NRK Brennpunkts fremstilling, hvor journalistenes kronargument egentlig kun handler om at NRK Brennpunkt som et redaktørstyrt mediehus må operere etter presseetiske hensyn fordi de er et redaktørstyrt mediehus. BCC er imidlertid ikke et redaktørstyrt mediehus og det BCC sier (selv om det er dokumentert) kan i realiteten forkastes som «propaganda» (til nøds et «partsinnlegg»).

Hvis du syntes påstanden min høres utrolig ut, anbefaler jeg å høre igjennom innslaget selv. Fremstillingen er helt utrolig. Når konklusjonen fra journalistene for meg fremstår som at «journalistene har alltid rett siden de må opptre i henhold til presseetikken», begynner jeg å lure på hva norske journalister egentlig tror om seg selv?

Skulle man følge denne logikken hadde det i praksis ikke vært noe behov for PFU eller andre klageinstanser på pressedekningen, siden journalistene må jo følge «presseetiske prinsipper». Realiteten er jo at «redaktørstyrte mediehus» bryter med presseetikken stadig vekk.

Nettopp derfor har man PFU som kan gi kritikk og pålegge mediehusene å beklage innslag de har laget.

En av journalistene påpeker at NRK Brennpunkts journalister blir navngitt og blir utsatt for «ekstremt mye hat» i sosiale medier. Jeg kan imidlertid ikke huske en hatefull kommentar mot journalistene fra BCC-medlemmer da dokumentaren ble lansert. Kritiske kommentarer fra frustrerte og provoserte medlemmer, ja. Men ikke hatefulle. NRKs egen facebookside derimot, flommet over av hatefulle kommentarer, rettet mot BCCs medlemmer!

Selv om det gjøres forsøk av den ene av podcastvertene på å argumentere for at BCC i sin fremstilling også har lagt frem bevis på hva som faktisk har skjedd, avfeies disse med at man bruker en voiceover som «konkluderer uten grunnlag». Det slås til slutt fast at BCCs motdokumentar og andre tilsvar som forsøker å motvirke Brennpunkts ensidige svartmaling av trossamfunnet, hovedsakelig er laget som «indremedisin» for å nærmest «radikalisere» medlemmene. "Dere burde tone ned disse "konspigreiene" hvis dere ønsker å bli tatt seriøst" sier den ene journalisten.

Når en av podcastvertene topper sendingen med på sarkastisk og lett hånlig vis slå fast at «vi gadd ikke invitert partene denne gangen, siden vi vet at en av partene er vanskelig å få tak i», er det nesten så man ikke tror det man hører.

Jeg trodde jeg hadde sluttet å la meg sjokkere over norske journalisters fremstillinger, men da jeg hørte denne podcasten på nytt, 2 år etter forrige «runde» er det faktisk så jeg blir sittende og måpe over hvor kunnskapsløse om og arrogante ovenfor kristne minoriteter det er mulig å være som journalist i Norge i dag.

Når jeg hører andre podcastepisoder med de samme journalistene fremstår de imidlertid både som kunnskapsrike og reflekterte, når de diskuterer i utgangspunktet komplekse prinsipielle problemstillinger.

Problemet er derfor åpenbart ikke journalistenes evne til å sette seg inn i sakskomplekset. Det fremstår for meg temmelig åpenbart at dette handler om holdninger.

Bernt Aksel Larsen bruker i boken til Christensen sterke ord for å beskrive journalistenes kunnskapsnivå og holdninger ovenfor kristne minoriteter. Noen vil helt sikkert bli provosert og mene han tar for hardt i. Jeg tror dessverre Bernt Aksel Larsen har sine ord i behold hva angår norske journalister.