“La meg fortelle en historie”

Alle liker vi et godt narrativ. En medrivende historie, med en godt oppbygd spenningskurve, en protagonist, tydelige antagonister, et saftig klimaks og forhåpentligvis en lykkelig slutt. Det er god underholdning. Mer problematisk er det når den samme fortellerteknikken skal brukes til å beskrive virkeligheten, og man bruker tvilsomme kilder som forteller historier som ikke stemmer til å fylle «hullene» i historien.

Problematikken er nok velkjent for journalister som ruger på en god historie. Man øyner et «skup» som potensielt sett kan gi både heder, ære og kanskje til og med en og annen gjev utmerkelse. Det kan derfor være temmelig plagsomt om nyanser, faktaopplysninger eller andre ubekvemmeligheter skulle forpurre det flotte, medrivende narrativet man møysommelig har bygget opp.

For den stakkaren som ender opp som antagonisten i historien, kan det imidlertid være temmelig belastende om man lar hensynet til narrativet gå foran hensynet til å forholde seg til fakta.

Historien

BCC har fått oppleve hvordan et medrivende narrativ kan få pressen til å hoppe bukk over alle presseetiske prinsipper i jakten på en god historie. Historien om BCCs utvikling de siste årene er i utgangspunktet allerede både interessant og spennende. For de mediene som har dekket BCC de senere årene later det imidlertid til at det er påstander om enkeltpersoners berikelse på menighetens bekostning og pengeutpressing av medlemmer som er det sentrale.

For å forstå noe av bakgrunnen for denne medieinteressen, må vi spole tilbake til januar 2016. Det er nemlig da en betrodd og sentral medarbeider i den veldedige stiftelsen HMC i Nederland fullfører sin nøye kalkulerte svindel, hvor han til sammen stikker av med over 8 millioner Euro av stiftelsens formålskapital. Stiftelsen HMC er etablert for å støtte kristne, humanitære prosjekter. Stiftelsen samarbeider med BCC, og mesteparten av stiftelsens formålskapital ble tilført av Kåre J Smith og Bernt Aksel Larsen.

I tillegg har den samme medarbeideren svindlet til seg nærmere en halv million Euro ved å levere inn de samme reiseregningene til opptil 3 ulike organisasjoner han gjør oppdrag for.

For den høyt betrodde medarbeideren er svindelen forbundet med høy risiko, så han trenger en måte å forhindre at oppdragsgiverne hans skal komme etter ham for å kreve pengene tilbake. Løsningen blir å sende en epost til en rekke ansvarlige ledere i organisasjonene han har hatt verv i eller tatt oppdrag for. Her gjør han det klinkende klart at han skal la dem være i fred hvis de lar ham være i fred. Men hvis ikke kommer han til å legge frem «hele dritten» for alle som vil vite det.

Den dårlig skjulte trusselen biter ikke på de som blir utsatt for den. De anmelder medarbeideren til politiet, samtidig som de begynner å undersøke og etter hvert får oversikt over omfanget av svindelen. I mars 2016 blir den tidligere medarbeideren pågrepet av nederlandsk politi, og blir varetekstfengslet. Hans PC og mobiltelefon blir samtidig beslaglagt.

Her kunne historien endt med at svindelen ble etterforsket, avdekket, svindleren dømt, pengene ble tilbakebetalt og livet til de involvertefortsatte som før. Slik skulle det imidlertid ikke bli. Den på det tidspunktet svindel og bedragerisiktede nederlandske mannen setter i stedet i gang en anklageprosess som skal føre til årevis med rettssaker, avhør og etter hvert mer og mer desperate forsøk på å få andre inkriminert i saken han selv bærer ansvar for.

Mediene

Løsningen for svindleren blir til slutt å forsøke å alliere seg med mediene, for om mulig ved bruk av negative medieoppslag og press mot stiftelsen HMC, BCC, Kåre J Smith, Bernt Aksel Larsen og andre involverte, kunne oppnå et forlik hvor han kan slippe unna med i alle fall deler av pengene.

Dette kunne igjen bare vært enda en spennende episode i historien. Norske medier er imidlertid lite interessert i den spennende historien om  støtte til veldedig arbeid, sosialt entreprenørskap og kristen misjonsvirksomhet over hele verden. I stedet sluker de nederlenderens agn med søkke og snøre. De fatter stor interesse for om noen kan ha beriket seg på andres bekostning, ikke minst om Kåre J Smith og Bernt Aksel Larsen har beriket seg på medlemmene i menigheten de er en del av.

Historien skal etter hvert utvikle seg til et veritabelt mareritt for BCC og de andre involverte, som blir utsatt for hærverk, branner, trusler på e-post og telefon, og en rekke svært negativt vinklede medieoppslag basert på tvilsomme kilder.

Godt hjulpet av sin kriminelle nederlandske kilde tegner store norske mediehus et lite flatterende bilde av BCC. Først ute er Dagens Næringsliv, som bruker mange sider og store oppslag i 2016 og 2017 på å beskrive en tilsynelatende suspekt virksomhet. Problemet er bare at virksomheten ikke er suspekt i det hele tatt. Tvert imot er den helt legitim.

Men det er ikke så veldig spennende synes Dagens Næringsliv. Da er spekulasjonene om pengepress i menigheten, og at lederne kanskje kan være utspekulerte og kynisk hvitsnippforbrytere langt mer spennende og «juicy». At de i tillegg kanskje beriker seg på medlemmenes bekostning, gjør det enda bedre!

Men til tross for iherdig graving og mange siders artikler med publisering om den påstått suspekte virksomheten er det lite grums å finne i BCCs «systemer». Naturlig nok. Imidlertid trigges både banker og økokrim av den negative pressedekningen. Banker som BCC, Larsen og Smith tidligere har hatt et uproblematisk forhold til begynner å skape trøbbel, ikke bare for BCC, men også for enkeltpersoner som på forskjellige vis har en eller annen tilknytning til dem.

Så skulle man tro at siden Dagens Næringsliv ikke klarte å avdekke noen suspekt virksomhet av betydning, ville det hele roe seg ned. Men den gang ei. I 2019 kommer nemlig selveste NRK på banen. Og ikke hvilken som helst redaksjon, men selveste Brennpunkt, det ypperste Norge har å by på av gravejournalister skal nå begynne å grave i BCCs påståtte mørke hemmeligheter. Og dermed er det "på an igjen", nye runder med journalister som sender kritiske e-poster til BCCs lederskap, Smith og Larsen med påstander om pengepress, selvberikelse og tvilsomme transaksjoner.

Sommeren 2020 blir imidlertid Larsen, Smith og to andre forretningspartnere fullstendig frikjent av Økokrim etter en langvarig etterforskning. Økokrim anla en bred og omfattende etterforskning som gransket svært mange aspekter ved forretningsvirksomheten og privatøkonomien til Smith og Larsen, og relasjonene deres til BCC.

Den fullstendige frifinnelsen og renvaskelsen skulle vel da tilsi at journalistene i NRK Brennpunkt forstod at det var lite å hente på å fortsette fremstillingen av BCC som en suspekt og farlig sekt, og Smith og Larsen som suspekte «hvitsnippforbrytere»?

Tro om igjen! Tvert imot kommer nye påstander, om enn dog mer vinklet som «etisk tvilsomme» enn direkte straffbare. BCC, Larsen og Smith forsøker etter beste evne å forklare journalistene at de misforstår eller blir manipulert av kildene sine, men journalistene står på sitt. Narrativet er altfor fristende til å gi slipp på.

Selv ikke når selve hovedkilden, den nederlandske mannen som nå er dømt, ønsker å trekke intervjuet han har gjort i forbindelse med dokumentaren, og trekker tilbake alle påstander om «kjeltringstreker» vil redaksjonen gi seg. Narrativet om den «skumle, konservative, kristne sekten» er fortsatt altfor fristende.

Resultatet blir en spekulativ, uredelig sammenblanding av «hummer og kanari». Ispedd kreativ kameraføring, spennende lyd- og lysredigering, klarer man likevel å produsere noe som får over 1 million nordmenn til å benke seg foran TV-skjermene for å følge med.

Effekten

At narrativet gjør sin virkning får man fort øye på, når kommentarfeltene på sosiale medier i løpet av kvelden etter sendingen «tar fyr» med hat, hets, latterliggjøring og mistenkeliggjøring. Historien gjør akkurat det den skal, vekker følelser hos folk. Følelser er bra, fordi de genererer reaksjoner på innholdet. Mye reaksjoner er bra, det betyr at man engasjerer. Om engasjementet er positivt eller negativt ser ikke ut til å være så viktig.

Når BCC-medlemmer tar bladet fra munnen og forsvarer seg mot de grove påstandene og anklagene, blir de latterliggjort og trukket i tvil etter alle kunstens regler. Det vekkes sterke følelser på begge sider, og resultatet blir en polarisert debatt hvor begge sider står hardt mot hverandre, og tilliten til allmenkringkasteren hos en liten, kristen, norsk minoritet pulveriseres.

At et medrivende, spennende narrativ kan være lite fristende å gi slipp på kan jeg godt forstå. Likevel er det et ubestridelig faktum at pressen ikke driver med skjønnlitteratur eller produksjon av spillefilmer. Redaksjoner som NRK Brennpunkt skal drive undersøkende, faktabasert journalistikk. Dessverre fremstår det som om fristelsen for å ta snarveier blir for stor.

Professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo, Sigurd Allern, gir utrykk for det samme. I en innledning til Engelsbergseminaret i 2015 om «storytelling i journalistikken» sier han: «En fortelling der 80 prosent er faktabasert og resten funnet på, er ikke ’nesten sann’, like lite som det går an å være ’litt gravid’.»

NRK har bommet før

En ting er selvsagt å dikte opp historier uten rot i virkeligheten, men vel så ille er det om man utelater eller bevisst nedspiller vesentlige momenter fra historien, fordi de forstyrrer narrativet. NRK har falt i denne fellen før. Det kanskje mest kjente eksempelet er et nyhetsinnslag fra januar 2013, hvor NRK presenterer en nyhetssak om en romkvinne som sitter i norsk fengsel, tilsynelatende dømt for menneskehandel fordi hun i samsvar med romtradisjonen reiste rundt i Norge med barna sine og solgte smykker. Det NRK imidlertid bevisst unnlot å fortelle var at hun også var dømt for medvirkning til voldtekt av sin egen datter, på 11 år.

NRK journalisten som laget innslaget ble intervjuet på SKUP konferansen samme år, hvor han forklarte bakgrunnen for hvorfor de handlet som de gjorde. Han mente saken var viktig for å vise hvordan Norge som samfunn tar imot og møter andre kulturer.

Hørt det før? I utgangspunktet en veldig sympatisk, og viktig sak. Men så var det forholdet til fakta da. For journalisten blir gjort oppmerksom på faktumet i saken og alvorligheten i det kvinnen har gjort. Men velger «å se bort fra det, fordi det kompliserte saken, ifølge vaktsjefen i redaksjonen». «Jeg gikk i sympatifella» sier han selv.

Alle kan selvsagt gjøre feil, og den omtalte journalisten innrømmet selv at innslaget ikke var noe han kunne være bekjent av. Det som virker rart er at NRK som institusjon ikke ser ut til å ha tatt lærdom av feilene de gjorde i 2013.

Fordommer

Hva som er enda verre er at journalistene i NRK Brennpunkt ser ut til å i praksis ha satt sine egne fordommer om kristne frimenigheter foran presseetiske prinsipper og grunnleggende kildekritikk. Det er harde ord, men jeg kan i praksis ikke se noen annen forklaring på hvorfor «Guds utvalde» ble som det ble. Til det er bevisene som taler mot fremstillingen deres altfor overveldende.

Men hva om BCC var en asketisk sekt av mennesker som forkynte et budskap om å lese strengt asketisk, hvor materiell rikdom ikke var noen man skulle etterstrebe, og lederne var fattige mennesker? Ville da journalistene latt oss være i fred?

Jeg tror ikke det. Problemet er nemlig ikke næringsvirksomhet, etablering av selskaper på Kypros og cashpooling. Hovedproblemet er annerledesheten, at man insisterer på sin rett til å være annerledes, til å velge annerledes og leve annerledes. Vår opplevelse er at det er våre verdier og vår vedvarende insistering på å stå fast på disse som er det problematiske.

Er dokumentarfilm fakta eller fiksjon?

Dokumentarfilmskaper og mangeårig journalist Erling Borgen, som selv er kjent for å være temmelig kontroversiell og frittalende, har i et intervju med fagbladet journalisten i 2013 uttalt at «jeg opplever vel at noen journalister som jobber med nyheter og dokumentar i litt for stor grad ser på seg selv som kunstnere.»

Jeg tror Borgen her også er inne på noe vesentlig. For meg blir et naturlig oppfølgingsspørsmål derfor, kan vi i det hele tatt bruke dokumentarfilmer som «Guds utvalde» som grunnlag for å øke vår forståelse av noe som helst? Eller blir vi nødt til å kun se på det som ren underholdning? Hvis så er tilfelle, blir det å basere sin forståelse av BCC på dokumentarer som «Guds utvalde» (litt tabloid sagt) som om jeg skulle basere mitt inntrykk av den katolske kirken på filmer som «Da Vinci koden».

Borgen er ikke fremmed for at dramaturgiske virkemidler brukes i produksjon av tv-dokumentarer. Tvert imot mener han de har en naturlig plass. Men han fremhever selv det han definerer som sine tre etiske regler, som han også innprenter sine elever ved Filmskolen på Lillehammer, hvor han underviser:

«Det skal være sant»

«Det skal være vesentlig»

«Alle som blir kritisert skal få forsvare seg selv»

I mine øyne feiler NRK Brennpunkt i sin dekning av BCC helt eller delvis på alle tre punkter. Ikke hovedsakelig fordi de blir lurt av kildene sine, ikke forstår eller lar seg friste til å drive med diktning. Men fordi journalistene lar sine personlige preferanser og dårlig tilslørte skepsis mot en kristen minoritet bli styrende i deres journalistikk.

Konklusjonen for min del blir derfor at jeg i fremtiden vil være ytterst varsom med å basere min kunnskap om hvordan ting i virkeligheten er på dokumentarfilmer fra NRK Brennpunkt eller andre undersøkende journalister. Til det er tilliten til journalister og dokumentarfilmskapere blitt altfor tynnslitt.

Dessverre.