Kristne uten unnskyldninger
I Danmark har den unge lederen for det politiske partiet Liberal Alliance, Alex Vanopslagh, blitt svært populær blant unge ved å peke på at de unge selv må ta ansvar for sitt eget liv. Der andre peker på styrkingen av helsetjenesten for å møte bølgen av psykiske helseproblemer, hevder Vanopslagh at løsningen ligger vel så mye i å slutte med unnskyldninger og bortforklaringer, og ta ansvar. Mottakelsen Vandopslags budskap har fått i Danmark, og hvordan borgerlige partier med et liknende budskap har fått gjennomslag i årets skolevalg i Norge, tyder på at han er inne på noe vesentlig.
I innlegget «Er woke dødt?» skrev jeg om Unge Høyre leder Ola Svenneby, som etter seieren i årets skolevalg erklærte «generasjon Greta Thunberg død». Svenneby er sammen med en rekke andre en del av en generasjon unge, konservative politikere som hevder sine synspunkter på en langt mer konfronterende måte enn man har vært vant med fra klassiske konservative. Nils August Andersen i Minerva kaller Svenneby & co «Høyre uten unnskyldninger».
Andersen mener Svenneby er blitt lei av å få sin generasjon beskrevet som «Greta Thunberg generasjonen», og dette har fått ham til å legge bort den høflige tilpasningen man vanligvis forbinder med det «dannede Høire», også i møte med meningsmotstanderne på venstresiden. Svennebys svar er i stedet å polemisere. Han er både sarkastisk og ironisk, ja enkelte ganger er han direkte frekk. Og det er åpenbart både svært effektivt, og samtidig provoserende (se eksempelet fra X under):
En annen som bruker en liknende fremgangsmåten med stort hell er den unge lederen for Liberal Alliance i Danmark, Alex Vanopslagh. Vanopslagh har blitt enormt populær i sosiale medier, spesielt blant unge mennesker, med sin for mange forfriskende ærlighet og direkte tale.
I en tale til folketinget i 2021 setter han også søkelyset på noe som er en stor og økende utfordring i vår tid, mistrivsel blant barn og unge. Vanopslaghs oppskrift er, tvert imot det man kanskje skulle tro, å stille tydeligere krav til de unge. Og skru ned forventningene om hva man kan oppnå i livet, og heller fokusere på verdien av å lære seg å bli god til noe, ved å gjøre seg umak og være utholdende.
I tillegg er Vanopslagh forfriskende lite unnskyldende for sine ofte nokså konservative standpunkter. Han ytrer med den største selvfølgelighet at det å gå i gudstjeneste er bra for oss (fokusere på noe som er større enn oss selv). De venstreorienterte sosialliberale kan himle med øynene og harselere så mye de vil. Vanopslagh bryr seg ikke. Han fortsetter like ufortrødent med å promotere budskapet sitt. Og det funker!
I avisen Dagen leste jeg nylig et leserinnlegg som på en liknende måte forsvarer noe som må kalles et særdeles upopulært kristent standpunkt i våre dager, nemlig en konservativ samlivsetikk. Cecilie Røinås skrev et innlegg titulert «Snillisme er i ferd med å ødelegge menighetene».
Røinås poeng er at velmenende kristne som søker å fremstå som tolerante og aksepterende i samlivsetikken, lurer både seg selv og andre. Hun bruker begrepet snillisme for å beskrive dette. Kristne ledere, som kan virke tolerante og rause i øyeblikket, skaper i realiteten et kaos hvor ingen til slutt egentlig vet hvor lederne står.
Dette kaller Røinås en flukt fra konfrontasjon, og uttrykker seg gjennom manglende mot til å stå opp for egne standpunkter, pakket inn i begreper som «godhet» og «forståelse».
Denne dynamikken er lett gjenkjennelig for alle kristne som på ulike måter har måttet stå opp for upopulære standpunkter, eller som vil forsvare seg offentlig. Og måten Svenneby, Vanopslagh og Røinås opptrer i det offentlige ordskiftet bærer i seg noen fellesnevnere, som er viktig lærdom for oss som målbærer konservative verdier og skal forsvare dem i samfunnsdebatten.
Vi må slutte å unnskylde og beklage vår eksistens og våre moralske standpunkter. Tvert imot må vi være stolte av dem, heve dem høyt og forsvare dem mot alle slags angrep.
I min BCC kontekst har opplevelsene av negativ mediedekning (som BCC har fått sin andel av de senere årene) vært nyttig lærdom i så måte. Der hvor fokuset tidligere kanskje var å fremstå som ydmyke, saktmodige kristne som holdt seg stille uansett hvor mye dritt som ble slengt etter oss, har vi etter hvert innsett at vi må kreve vår rett og vår plass i samfunnet, hvis det skal være plass for oss og vår trosutøvelse.
Vi må gå i rette med de som forvrenger sannheten, sprer løgner, konspirasjonsteorier eller på andre måter forsøker å undergrave vår virksomhet. Vi skal ikke beklage vår eksistens eller gå på akkord med våre verdier. Langt ifra! Vi skal stå opp og være tydelige om hva vi tror på, og hva vi mener er rett. Selv om noen skulle mene at det gjør oss til dårlige kristne. Jeg tror ikke det gjør det. Så lenge det finnes noe vi mener det er verdt å kjempe for, bør vi velge å stå opp og kjempe for det.
Derfor syntes jeg det er forfriskende og oppmuntrende å se at ulike mennesker med det som må kalles kontrære standpunkter i vår samtid, har mot og ryggrad til å stå opp for dem, heve dem høyt og ikke være flau over dem. De bør tjene som forbilder for oss.
De som vil se Alex Vanopslaghs tale i Folketinget kan se den her: