Kristendommens anseelse i samfunnet

Norge har i snart tusen år vært regnet som et kristent land Lovene våre er bygget på kristne grunnverdier. Likevel har kristendommens anseelse i samfunnet blitt stadig dårligere i takt med økende sekularisering. I dag forbindes kristendommen ofte med mye negativt. Realiteten er imidlertid at mye av det vi i Norge hegner om og ser som helt grunnleggende verdier i samfunnet er helt grunnleggende kristne verdier. Hvordan kan vi som kristne bedre kommunisere med et stadig mer sekularisert samfunn?

I den norske samfunnsdebatten er det mange stemmer, og det er kanskje ikke så lett å nå frem når man forsøker å si noe nyansert og faktaorientert. Ikke minst i en tid hvor det å være spisset, poengtert og polariserende later til å være det som slår an.

Likevel har jeg, siden jeg lanserte denne bloggen, forsøkt å være en stemme som ønsker å få frem fakta og nyanser, og som ønsker at de som leser det jeg skriver skal stoppe opp og tenke over det de leser. Kanskje få noen nye perspektiver, eller få sine perspektiver beriket med ny kunnskap. Det har neppe gjort meg til den mest leste bloggen på internett. Samtidig håper jeg det har gitt noen anledning til å gjennomtenke og reflektere over egne standpunkter.

Et hovedanliggende for meg har vært å grave i vår felles historie, på jakt etter kristendommens innflytelse på hvordan vi tenker, handler og organiserer oss. Det har vært en uhyre interessant og spennende reise, som har gitt ny innsikt i hvor fundamental kristendommen er for vår forståelse av verden og hvordan vi organiserer samfunnet vårt. Dette har jeg skrevet om tidligere i en rekke artikler.

Til tross for at dette åpenbart er et faktum, har jeg også måttet registrere at kristendommens anseelse i samfunnet vårt kanskje aldri har vært dårligere. For mange er det kanskje ikke så overraskende, og noe man har observert i lengre tid. Det som likevel overrasker meg er den åpenbare logiske dissonansen som ofte finnes hos mange av de som langer ut mot kristendommen, samtidig som de ikke innser at samfunnet de selv er en del av er gjennomsyret av kristen tenkning.

Jeg har også observert flere kristne samfunnsdebattanter som i forsvar av kristendommen kaster seg på polariseringsbølgen, og bruker saker som provoserer og vekker følelser til å mobilisere støtte. Noen ganger fremstår det også som om enkelte av disse har et nokså relativt forhold til fakta.

Det er for så vidt ikke en overraskende utvikling. Tendensene til polarisering har vært der lenge. Det er heller ikke så rart at mange kristne føler på et behov for å stå opp for saker de mener er viktig for dem, og at de blir provoserte over det de opplever som angrep på sin tro og sine verdier. Da kan det være lett å ty til harde ord, og kanskje noen litt tvilsomme argumenter og spissformuleringer.

Samtidig er det et tankekors at denne formen for polarisering i dag fremstår som kanskje det største hinderet for å nå frem til de «på andre siden av gjerdet» i samfunnsdebatten. I en polarisert og opphetet debatt blir fokuset veldig fort på å markere standpunkt, og det ender ofte i en konkurranse om hvem som «skriker høyest». I en slik debatt er det sjeldent noen vinnere, og den bidrar stort sett alltid kun til å mobilisere de som allerede har tatt et tydelig standpunkt.

Skal man nå frem til annerledestenkende eller «gjerdesittere» tror jeg man trenger en annen tilnærming eller strategi. For det er i de åpne samtalene, hvor man tar seg tid til å lytte til den andres argumenter, får tid til å nyansere bilde og lar andre få komme til ordet at muligheten for nye perspektiver er til stede.

Det er selvsagt ikke noe galt i å være overbevist eller å ha tydelige meninger. Jeg setter også pris på mennesker som er tydelige og ærlige på hvor de står. Men det er stor forskjell på mennesker som er overbevist om noe fordi de genuint og oppriktig mener det er sant og rett, og mennesker som forsøker å kneble annerledestenkende, eller er villige til å gå på akkord med fakta for å bli populære i samfunnsdebatten og fremme sine synspunkter.

En nøkkel til å lykkes med å bedre kristendommens anseelse i samfunnet gjennom deltakelse i samfunnsdebatten, er å være saklig og ærlig, samtidig som man er tydelig på de verdiene som ligger til grunn for ens tenkning. Det gir tyngde og troverdighet, både på kort og lang sikt. Men dette i seg selv er åpenbart heller ikke nok.

I slutten av mai fikk jeg overvære et foredrag av Bjørn Are Davidsen om samfunnsdebatt, og hvordan man kunne styrke kristendommens anseelse i samfunnet. Davidsen har engasjert seg i samfunnsdebatten i mange år, og har bred erfaring med nettopp dette. Utover viktigheten av saklighet og faktabaserte argumenter, pekte Davidsen i foredraget sitt på et par andre momenter som jeg syntes var interessante og opplysende.

Davidsen peker på hvordan man ved å gjøre noe uventet kan oppnå gjennomslag for sitt syn i samfunnsdebatten. For mange er måten kristne argumenterer på i samfunnsdebatten temmelig forutsigbar. Jeg har selv tatt med mange ganger i å resirkulere mange av de samme argumentene og uttrykksmåtene.

Men hvis en kjent kristen samfunnsdebattant plutselig skriver et leserinnlegg hvor vedkommende uttrykker stor begeistring for noe som står i vedtektene til humanetisk forbund er det ikke noe man forventer. Det er overraskende.

Samtidig pirrer det nysgjerrigheten, noe som også var et viktig poeng i Davidsens foredrag. «Hva mener han eller hun nå?» Dermed er sannsynligheten stor for at leseren vil se på innlegget med nye øyne og kanskje få et annet perspektiv på hvordan kristne tenker.

Davidsen er også opptatt av at vi som kristne må våge å utfordre. I den forbindelsen vil jeg trekke frem en annen kjent kristen samfunnsdebattant som ofte gjør dette, men som også svært ofte blir stående veldig alene i debattene han engasjerer seg i, nemlig Espen Ottosen. Ottosen er generalsekretær i NLM, filosof, teolog og forfatter. Han har markert seg i en rekke debatter omkring verdispørsmål, også standpunkter som for mange har vært kontroversielle.

Ottosen gav nylig ut boken «Uten Gud er alt tillat» hvor han nettopp utfordrer oss til å tenke igjennom hvordan man kan begrunne objektiv moral, og hvorvidt denne kan begrunnes også uten troen på Gud. Dette er naturlig nok provoserende for mange som opplever det som om Ottosen problematiserer at mennesker som er ateister kan forsvare objektiv moral.

Likevel tror jeg boken og temaet den tar opp kan gi mange gode anledninger til refleksjon over hvilken rolle gudstro og kristendom faktisk har spilt i å rettferdiggjøre for eksempel menneskeverdstenkningen i vestlige sivilisasjoner.

Det finnes i dag et utall av kanaler man kan bruke for å fremme budskapet sitt i samfunnsdebatten. Mulighetene for å få sin stemme hørt og kunne være med å bidra til å heve kristendommens anseelse i samfunnet har kanskje aldri vært bedre.

Samtidig frustreres vi ofte av mangel på gjennomslag i offentligheten. Mange føler på at man kun snakker til sine egne, og aldri når frem til de man egentlig søker å overbevise. Mon tro det ikke kan være verdt å forsøke mer kreative tilnærminger til tematikken? Jeg tror de ulike strategiene Davidsen skisserte kan være en måte å få økt gjennomslag på. Vi kristne mener selv vi har verdens beste budskap å gi til menneskeheten, et budskap vi tror verden trenger. Det bør også gjenspeiles i vår deltakelse i samfunnsdebatten.