Julens sang og musikk - Del 7
Hans Adolph Brorson
Dette er et gjesteinnlegg av Henrik Stokken.
Hans Adolph Brorson er nok forfatteren som har skrevet flest av de tradisjonelle julesangene. Han ble født i Randerup Danmark i 1694 og døde i 1764. Brorson kom fra en relativt velstående familie, men møtte allikevel en del motstand i oppveksten. Faren døde da han bare var 10 år gammel, og den unge Brorson klarte ikke å fullføre teologistudiene sine i København. To av brødrene hans, Nicolai og Broder, markerte seg også som dyktige prester og teologer.
Selv uten fullførte studier, viste han et stort talent. Han begynte å jobbe som huslærer, og ble senere rektor i Holstebro. Han klarte også omsider å fullføre studiene sine, og ble prest i den lille byen Tønder. Han hadde også blitt, sammen med sine brødre, sterkt preget av den pietistiske vekkelsen.
Pietismen var en bevegelse som startet i Tyskland. Kort fortalt var det en reaksjon på «vanekristendommen». Pietismens kjerne var at kristendommen måtte utfolde seg i et nytt liv, etter man hadde omvendt seg. For pietistene var det kun de som levde et nøye kristenliv, som var den «egentlige menigheten». Dette sto i kontrast med kirkens tanker, som så på de kristne først og fremst som et fellesskap av syndere som fikk syndene tilgitt i nattverden.
Dette preget Brorsons salmer, og gjør de svært slagkraftige. Jeg vil anbefaler alle, i julen og ellers, å lese Brorsons salmer i helhet. De fleste tekstene er lange og innholdsrike, men må forkortes når vi synger de. Et av versene som vi gjerne ikke synges, finnes i «Her kommer våre arme små». For meg er dette et av de beste eksemplene på Brorsons lengsel etter å leve et helhjertet kristenliv:
«La verden ei med all sin makt
oss vende bort fra dåpens pakt,
men gi at all vår lengsel må
til deg, til deg alene stå!»
Flere av hans salmer er funnet og publisert etter hans død. Sannsynligvis var de ment for oppbyggelse, kun for han selv og de aller nærmeste. Livet var ikke alltid lett for Brorson, men fra hans verker ser vi at han alltid satt sin lit til Gud og fant trøst der.
Det er vanskelig å skulle velge ut én salme av Brorson. Han har skrevet salmer som «Mitt hjerte alltid vanker», «Her kommer dine arme små» og «Opp alle ting som Gud har gjort». Med dem har Brorson oppbygget kristne igjennom generasjoner. Sangen «Op I kristne! Rust eder», ble inkludert i Skjulte Skatter i 1923.
Den jeg har valgt, heter «I denne søte juletid». Den har et tema som neppe kan være mer relevant i dag.
Mange kristne kjenner nok på det årlige dilemmaet om hvordan de skal håndtere julebord som kan gå ut av kontroll. Det virker som julefeiringen stort sett har mistet sine tradisjonelle verdier når julen handler om alkohol og festing. Men det samme slet også Brorson med på 1700-tallet. Som prest så han hvordan julefeiringen foregikk i de mange «julestuene» på gårder rundt om i Danmark. Disse julestuene kan nok best beskrives som løsslupne fyllefester, der julen var forbundet med festing, drikking, gambling og alt som følger med.
For Brorson var dette frastøtende, særlig når man så det opp mot hva som skulle være julens egentlige budskap. Istedenfor Jesusbarnet, ble menneskets lyster satt i sentrum for julen. I salmen får vi en formaning om hvordan julen bør feires, og hvor fokuset skal ligge:
«I denne søte juletid
bør vi oss rett fornøye
og bruke all vår kunst og flid
Guds nåde å opphøye.
Ved ham som er i krybben lagt,
vi vil av all vår sjelemakt
i ånden oss forlyste;
din lov skal høres, Frelsermann,
så vidt og bredt i alle land
at jorden den skal ryste»
Brorson oppfordrer oss til å bruke «all vår kunst og flid» til å opphøye julens budskap. Det er lov til å kose seg – men det skal gjøres med det mål at man skal minnes Jesu fødsel. Og når vi minnes Jesu fødsel, er det også like viktig å minnes hva det betyr for oss. Det får vi se i vers fire (som ofte utelates):
«Gud er nå ikke lenger vred,
det kan vi derav vite
at han har sendt sin sønn her ned
for verdens synd å lide.
Gjør dette vidt i verden kjent
at Gud sin sønn for oss har sendt
til jammer, ve og våde!
Hvem vil da ikke være sæl
og trøste seg i ve og vel
til Jesu rike nåde!»
Dette synes jeg er særlig viktig i dag. Mens samfunnet i stadig mindre grad tenker på julens opprinnelige budskap, så er det fortsatt det som betyr noe for oss kristne. Andre kan feire slik de vil, men for kristne bør Jesu fødsel være altoverskyggende. Og vi har fått et oppdrag fra Brorson, å gjøre alt vi kan for å løfte det frem og spre det videre. Tradisjoner er viktige og gode, men ingen ting er så viktig som hva Jesu fødsel betyr for oss.
Teksten har blitt satt til en rekke melodier, der min favoritt er en norsk folkemelodi fra Lårdal. Her er den sunget av Oslo Domkor, som synger de tre første versene. Som nevnt tidligere, anbefales det alle å finne hele teksten og lese den i julen.