Indremisjon og samfunnsbygging
Når vi snakker om misjon, får mange assosiasjoner til mennesker som reiser ut til andre land og forkynner det kristne budskapet til mennesker fra andre kulturer og med andre språk. Men historisk sett har den viktigste misjonsmarken kanskje vært den nærmeste?
I avisen Dagen skriver Kristian Jaklin Lande om en kirke med «innovereffekt». Han siterer Thomas Wilhelmsen, som er rektor ved Acta bibelskole i IMI-kirken, som tok opp temaet på en kristen konferanse nylig. «Innovereffekt» beskriver Lande som noe som skjer i en minoritetsgruppe i samfunnet som opplever ytre press og stigma fra storsamfunnet fordi ens kultur og verdensbilde ikke blir akseptert. Man svarer med å trekke seg sammen med likesinnede, og i enkelte tilfeller isolerer man seg mer eller mindre fra storsamfunnet.
Dette er en gjenkjennelig prosess. Ønsket om å finne sammen med likesinnede i størst mulig grad er veldig kjent for meg som medlem i BCC. Og utfordringene med dette som Lande skissere er helt åpenbart også relevante for oss. Mange unge kjenner på et behov for å være en del av et fellesskap hvor de blir forstått og akseptert. Hvor man er sammen med likesinnede. Samtidig er faren reell for at isolasjonen skaper særegne subkulturer som er mest opptatt med seg selv. Og at det skapes ekkokamre, som gjør at forståelsen og respekten for annerledes tenkende mennesker reduseres.
Lande peker likevel på noe vesentlig, hvordan det er nettopp denne utskillelsen fra verden rundt, som også preget den tidlige kristne kirken, som er selve kilden til kraften som finnes i de kristne forsamlingene. Han tar utgangspunkt i det greske ordet «Ekklesia», som betyr «de som er kalt ut». Og han stiller spørsmålet om ikke det er akkurat det unge kristne i dag ønsker seg. Å få lov til å være annerledes. Og gjennom dette få oppleve kraften i det kristne budskapet. En «innovereffekt», som samtidig kan gi en «utovereffekt», kraften til å være jordens lys og salt, som Jesus kaller oss til å være?
Han peker på hvordan de tidlige kristne også var kjent for å være dem som elsket. Som tok seg av utstøtte og syke når ingen andre ville. Samtidig ble de forfulgt, men de holdt fast på troen sin. De bøyet ikke av for krav om tilpasning og assimilering. De visste at å holde fast på troen og overbevisningen var selve kraftkilden de hadde, som gjorde dem i stand til å være dem som elsket.
Historiene om kristne som samfunnsbyggere finnes i hopetall. I Norge kjenner vi godt Hans Nielsen Hauge. En annen interessant parallell er indremisjonsbevegelsen på 1850- og 60-tallet, hvor kristne vekkelser førte til at mange norske kristne ønsket et mer forpliktende kristent fellesskap enn det man fant i Den norske kirke. Løsningen ble nettopp en «indremisjon» å samles til regelmessig bibellesning, forkynnelse og bønn sammen med likesinnede. Denne bevegelsen ble senere en betydelig kraft i samfunnsutviklingen i Norge.
Eksemplene er så mange at de kan fylle tusenvis av bøker, eller som Johannes skriver om Jesus «om alt det Han hadde gjort skulle skrives ned ville ikke verden kunne romme alle de bøker som da måtte skrives».
Et sentralt poeng for Lande er at innovereffekten er en skummel utvikling om den stopper med innoverbevegelsen. Da blir vi fort et ekkokammer hvor vi dyrker vår egen fortreffelighet. Dette er et viktig poeng. Vårt kall som kristne er derimot å gå ut med den kraft, det «lys og salt» vi har fått, til alle mennesker. Som «Ekklessia» «de som er kalt ut», både kalt ut fra verden som «annerledesfolket», men samtidig som de som er sendt ut til verden med et budskap. Og med et kall til å være samfunnsbyggere.
Jeg vil også våge å påstå at det uten en skikkelig «indremisjon», en «innovereffekt», aldri kan bli noen reell «ytremisjon» eller «utovereffekt». Disse to henger nøye sammen, akkurat som Jesus selv beskriver det i Bergprekenen:
«Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.»