Hvordan forholde seg til Tik Tok og andre sosiale medier?
Den kinesiske sosiale-media appen Tik Tok har på forbløffende kort tid blitt ekstremt populær, spesielt blant mange unge mennesker i vestlige land. I USA vurderer kongressen nå å forby appen fordi de mener den utgjør en sikkerhetsrisiko. Samtidig er mange bekymret for unge menneskers mentale helse i forbindelse med bruk av appen. Hvordan kan jeg, som enkeltperson, forholde meg til en slik app? Og kan det å bruke sosiale medier være farlig eller skadelig for meg?
Personlig har jeg et nokså distansert forhold til Tik Tok. Jeg har ikke selv installert appen eller opprettet en bruker. Men jeg har besøkt nettsidene til Tik Tok flere ganger for å søke etter videoer om gitte temaer, og også sett andre bruke appen.
Likevel har jeg fulgt med på debatten som utspiller seg om appen spesielt, men også om sosiale mediers makt og påvirkningskraft generelt. Jeg er nemlig også en ivrig bruker av sosiale medier til ulike formål, og har både Facebook, Instagram og Twitter installert på telefonen.
I all hovedsak tegner det seg et bilde av at debatten omkring Tik Tok følger to hovedspor:
- Appen utgjør en sikkerhetsrisiko fordi dataene potensielt sett kan komme i hendene på kinesiske myndigheter og bli misbrukt av disse i politisk-militærstrategisk øyemed. En kinesisk sikkerhetslov tolkes som om den stiller krav om at alle selskaper i landet må samarbeide med landets sikkerhetsmyndigheter hvis de blir bedt om det, dette inkluderer også utlevering av data hvis dette etterspørres. I tillegg har flere tatt til orde for at Tik Tok kan brukes av Kina som et slags «hybridvåpen» mot vestlige land.
- Appen utgjør en fare for unge menneskers mentale helse. Mange unge bruker mange timer på Tik Tok og andre sosial medier apper daglig. Der blir de eksponert for en idealisert virkelighet de fleste ikke kan leve opp til. Dermed blir ungdommenes selvbilde påvirket negativt. Denne debatten er imidlertid en langt bredere debatt som omfatter sosiale medier generelt, ikke Tik Tok spesielt. Men siden Tik Tok har en stor andel svært unge brukere er de potensielle skadevirkningene langt større og mer alvorlige.
Selv om debattene om nasjonal sikkerhet, spionasje og hybride trusler er relevant og viktig nok, er dette for meg personlig egentlig et noe underordnet spørsmål i denne sammenhengen. Jeg mener en langt viktigere debatt er å diskutere hvordan vi som enkeltmennesker kan gjøre bevisste valg i hverdagen vår om hvilke impulser, inntrykk, bilder og videoer vi lar oss påvirke av, egentlig uavhengig av hvilke kanaler som distribuerer dem.
Diskusjonene omkring dette har i lang tid vært ført både i Norge og internasjonalt, og mange har uttalt seg og kommet med forslag til løsninger. I dag er det for eksempel mulig for ungdommer helt ned til 13 år til å registrere en bruker på for eksempel Tik Tok. Mange ungdommer bruker i dag en stor andel av tiden sin på telefonen. Sosiale medier utgjør en betydelig andel av denne tiden.
Appene kan på mange måter ha en veldig god funksjon som et «sosialt lim» unge mennesker imellom. Ofte opprettes det grupper hvor man deler innhold, chatter og har dialog med hverandre. Dette kan bidra til å motvirke utenforskap og skape samhold.
Samtidig har slike grupper lett for å bli «eksklusive», og følelsen av å ikke bli inkludert i en gruppe kan være knusende for unge mennesker. Fellesgrupper kan også brukes til ulike former for mobbing. Begreper som «roasting» (en humorsjanger med opprinnelse fra USA som nok opprinnelig hadde et helt annet type innhold enn den har fått på sosiale medier) eller «rating» (rangering av gruppens medlemmer etter ulike kriterier) er nok godt kjent for unge. Det finnes en rekke eksempler på dette som også har blitt mye diskutert offentlig. Skoler og andre offentlige institusjoner står ofte maktesløse i møte med denne typen utfordringer.
Men den kanskje største utfordringen er hvordan algoritmene, som styrer hvilket innhold brukerne på sosial medier ser når de åpner appen og scroller gjennom innholdet. Her dreier det seg mye om hvordan sosiale medieplattformer har utviklet algoritmene til å fore brukerne med innhold designet til å forsterke følelser, noe som stimulerer belønningssentrene i hjernen som igjen utløser hormonet dopamin. Dopamin gir mennesker en lykkefølelse, noe som gir en positiv assosiasjon til det man opplevde når dopaminet ble utløst. Denne positive assosiasjonen skaper igjen en form for avhengighet av den bekreftelsen man får gjennom sosiale medier.
Og det er nettopp her mye av nøkkelen til hvorfor mange av oss i dag bruker flere timer daglig til å scrolle gjennom tilsynelatende meningsløse kortfilmer om alt mellom himmel og jord i ulike sosiale medieplattformer. Eller hvorfor mange i et konstant rastløst jag etter stadig økende antall likes og følgere deler en stadig større strøm av bilder og videoer i sosiale medier, med mer eller mindre gjennomtenkt eksponering av eget privatliv som konsekvens.
Nettopp utviklingen av disse egenskapene er noe selskapene som står bak de sosiale mediene investerer enorme summer i. Studier av menneskelig psykologi, og hvordan menneskelig svakhet for nettopp disse dopaminresponsene kan utnyttes står helt sentralt i plattformenes markedsføringsstrategi.
Personlig har jeg flere ganger blitt skremt over å ha tatt meg selv i å plutselig sitte med telefonen i hånda og bli eksponert for korte videosnutter i sosiale medier med innhold jeg egentlig ikke hverken burde eller ønsket å bli eksponert for, men som likevel har en form for tiltrekningskraft på meg. Det er ikke noe jeg aktivt har oppsøkt, men ting som bare dukker opp i feeden på for eksempel Facebook. Det krever betydelig viljestyrke og besluttsomhet å scrolle unna eller avvise disse videosnuttene.
I mitt tilfelle ble jeg overrasket og skremt over hvor lett relativt harmløst innhold potensielt sett kunne suge meg inn i langt verre ting. Spørsmålet jeg måtte stille meg selv er i hvilken grad jeg ønsker å risikere å bli eksponert for noe som kan påvirke og styre deg i en slik grad at du til slutt nesten ikke kjenner deg selv igjen?
Jeg har tidligere skrevet om Jonathan Haidt. I denne artikkelen som ble publisert i «The Free Press» legger han frem temmelig overbevisende argumentasjon for hvorfor økningen i psykiske lidelser, spesielt blant unge kvinner som identifiserer seg som liberale, blant annet skyldes den økte bruken av sosiale medier. Haidts anbefaling er å behandle sosiale medier på lik linje med andre avhengighetsskapende produkter som alkohol, tobakk eller pengespill.
For meg som kristen burde det egentlig ikke overraske meg at det er slik. Det er faktisk forbløffende hvor presist og enkelt for eksempel Paulus beskriver menneskelig psykologi, også på dette området. I sitt første brev til Korintierne beskriver han hvordan kroppen vår som kristne tilhører Herren:
«Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg.»
Jeg har altså lov til å bruke sosiale medier som kristen. Jeg har lov til alt, men jeg må samtidig spørre meg selv om det jeg gjør tjener til det gode. Og jeg må spørre om det også er slik at noe har makt over meg som ikke burde ha det? Ønsker jeg å ha Jesus som Herre i mitt eget liv? Er det forenlig med å la sosiale mediers algoritmer styre hva jeg skal bruke tiden min på å se på og la meg bli eksponert for?
Senere i samme brev bruker Paulus akkurat den samme formuleringen på nytt. Problemstillingen var derfor også i antikken helt åpenbar, at ting som appellerte til lystene jeg har som menneske ville kunne få makt over meg. I Korinterbrevet diskuterer Paulus dette i sammenheng med kjøtt som var ofret til avguder. Selv om utfordringene våre i dag er radikalt annerledes er de psykologiske mekanismene de samme som Paulus oppdaget, og som han adresserte så treffende.
Som kristne er det meningen at livet vårt skal være et speilbilde av Jesu liv, og at vi i stadig tiltagende grad skal få del i de samme verdiene som også preget Ham. Dette beskriver vi ofte som vårt kall. Et helt vesentlig premiss for Jesus var at Han var overgitt til Guds vilje med alt Han sa og gjorde, og at det var Guds kjærlighet til menneskene som kom til uttrykk ved Hans liv. Hvis vi tror at vi er kalt til å etterfølge Ham blir et egoistisk jag etter nytelse eller bekreftelse på sosiale medier fullstendig meningsløst.
Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke kan bruke ulike sosiale medieplattformer. Jeg kommer selv ikke til å stenge ned hverken Instagram-, Facebook- eller Twitterbrukeren min. Men jeg tenker det er viktig å reflektere kritisk over hvordan jeg bruker disse, og ikke minst hvilken makt de har over livet mitt.
Paulus beskriver også i Korinterbrevet hvordan han var fri fra alle, men samtidig gjorde seg til tjener for alle, så han kunne vinne så mange som mulig. Dette er også et godt råd til unge mennesker som oppretter grupper for sosial samhandling i sosiale medier. Hvis min motivasjon bunner i at jeg i kjærlighet ønsker å vinne mennesker for Jesus har jeg stor frihet til å bruke de virkemidler som står til rådighet. Men det at man har gode intensjoner gjør ikke at man slipper unna de kravene til bevissthet og selvransakelse Paulus også stiller.