Hvilken vei går kristenheten?

Selv om kristendommen fortsatt er verdens største religion, har splittelse over uenighet omkring tolkninger av bibelen og andre stridsspørsmål mange ganger gjennom historien utfordret kristendommens rolle i samfunnet. Mange er bekymret for at kristendommens posisjon og rolle i samfunnet nå er i ferd med å forvitre og erstattes av en sekulær humanistisk ideologi. Men stemmer det at kristendommen har utspilt sin rolle? Og hvis ikke, hvilken vei bør kristenheten gå for å fortsatt kunne være relevant i det 21 århundre?

For de som ser etter tegn på at kristendommens rolle og innflytelse på menneskers liv er det ikke vanskelig å finne eksempler. Avisen Vårt Land skriver om en betydelig nedgang I antall deltakere på Gudstjenester I Den Norske Kirke i 2022 sammenliknet med situasjonen før Koronapandemien.

Og dette er ikke unikt for DNK. Både Svenska kyrkan og amerikanske kirkesamfunn opplever en liknende utvikling.

Kirken utfordres også teologisk med stadig økende krav om liberalisering av kirkens praksis. Mange er spesielt kritiske til kirkens tradisjonelle syn på ekteskap og samliv. DNK har endret seg radikalt på dette feltet bare i løpet av de siste 20 årene.

Samtidig har disse radikale endringene gjort at mange har følt seg fremmedgjort i kirken. DNK har mistet mange medlemmer som har funnet seg et nytt hjem i mer konservative frikirker. Men også internt i DNK er det splittelse. Til kirkevalget stiller nå “Frimodig Kirke” opp som et mer konservativt og bibeltro alternativ til det liberale partiet “Åpen folkekirke”.

Mange kristne opplever nettopp denne splittelsen som kirkens kanskje største utfordring. At medkristne står så hardt mot hverandre i disse spørsmålene utløser ofte harde diskusjoner. Et eksempel på dette er en diskusjon som har pågått mellom Thor Magne Seland i «Åpen folkekirke» og Therese Egebakken fra «Frimodig kirke».

Diskusjonen startet etter at Seland tok et Facebookinnlegg Egebakken hadde skrevet, som handlet om rasisme, og omskrev det til å handle om homofobi. Egebakken har markert seg som en tydelig tilhenger av et tradisjonelt syn på ekteskap og samliv. Seland er på sin side åpent homofil.

Ordskiftet mellom Egebakken og Seland ble etter hvert både hardt og uforsonlig. Diskusjonene i kommentarfeltene på facebooksidene til Vårt Land og Dagen åpenbarte også at det var både sterke meninger og følelser i sving rundt spørsmålet. Det som gikk igjen i mange kommentarer var imidlertid at begge sider åpenbart mente dette var snakk om et nærmest eksistensielt spørsmål som det ikke var mulig å kompromisse på.

Jeg opplever ofte kristne som peker på nettopp denne typen splittelser som ødeleggende for kristendommens anseelse. Argumentet er ofte at polariserende diskusjoner omkring slike verdispørsmål fører ingensteds hen, de setter i stedet mennesker opp mot hverandre i stedet for å bidra til å føre mennesker sammen.

Og det i seg selv er åpenbart et poeng. I sin yppersteprestlige bønn ber Jesus:

«Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg»

Leser man det i en slik sammenheng fremstår diskusjonene om samlivsform og andre verdispørsmål kanskje som trivielle og på siden av det som er Jesu egentlige budskap til menneskene. Man bruker ofte Jesu aksentuering av kjærlighetsbudet som argument for at disse spørsmålene ikke er så viktige. Det viktigste er at vi elsker vår neste som oss selv sies det ofte.

Likevel er det noe som skurrer i denne argumentasjonen. For er ikke selve kjærlighetsbudet todelt?

Jesus uttrykker det slik i Matteus Evangelium kapittel 22, vers 37-40:

«‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Det er altså to deler av kjærlighetsbudet. Det ene, som ofte vektlegges, er å elske vår neste som oss selv. Det er sjeldnere man hører om den første delen som handler om å «elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din forstand». Det kan være verdt å stille spørsmålet om hvorfor det er slik?

Og leser man versene fra Johannes Evangeliet hvor Jesus ber sin yppersteprestlige bønn i sammenheng, finner man også en rekke eksempler på at Jesus ikke nødvendigvis er så opptatt av å favne så mange som mulig, men at Hans hovedanliggende er de som tar imot Guds ord:

«Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine.»…

…«Jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, slik heller ikke jeg er av verden. ¹⁵ Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.»…

Nettopp denne aksentueringen av at kristentro handler om å bli utfordret av Guds ord, av bibeltekstene, ser for meg ut til å være noe som fenger, også den yngre generasjonen kristne. Der hvor man i årevis har vært vant med teologer og aktivister som har ønsket å «tilpasse» bibelen til en ny tid med endrede holdninger i samfunnet, er det nå en tydelig trend hvor mange unge kristne ønsker å la bibelens ord forme sine livsvalg. I stedet for å utfordre bibelen med tidens holdninger og krav, lar man bibeltekstene utfordre sine egne holdninger.

Et av de siste eksemplene på dette er vekkelsen som brøt ut ved Asburyuniversitetet i Kentucky. Her var det nettopp budskapet om å la bibeltekstene, i dette tilfellet Paulus brev til Romerne kapittel 12, vers 9-21, utfordre egen livsførsel som ble utløsende for vekkelsen som oppstod. De unge studentene som deltok i vekkelsen vitnet om hvordan nettopp Guds ord, bibelens ord gav hjelp til deres konkrete livsutfordringer.

Personlig tror jeg det nettopp er et slikt fokus som skal til for å revitalisere kristenheten, men også for å revitalisere kristendommens generelle rolle i samfunnet. Stadig flere peker nettopp på hvordan kristne verdier som menneskeverd og barmhjertighet ligger til grunn for mye av vår tenkning omkring for eksempel forholdet mellom staten og individet. Rettigheter vi tar for gitt, som mennesker som lever i andre kulturer fortsatt bare kan drømme om.

I dag utfordres flere av disse rettighetene fra ulike kanter av det politiske spekteret. Jeg tror ikke svaret på slike utfordringer ligger i identitetspolitikk og ytterligere polarisering. Men jeg tror på å holde frem Bibelen som Guds ord, som en rettesnor for menneskers liv, uavhengig av omskiftende politiske og ideologiske strømninger i samfunnet. Kristne som har tatt Guds ord på alvor har til alle tider opplevd å bli marginaliserte og forfulgt i samfunnet, men det har ikke hindret dem fra å stå opp og forkynne det de tror på. I ettertid har mange av disse også blitt hyllet for sitt mot, slik jeg har skrevet om tidligere.

Kristenheten har blitt utfordret en rekke ganger av radikale politiske massebevegelser. Likevel har kjerneverdiene i Jesu budskap vist en bemerkelsesverdig evne til å forbli relevante for menneskers liv, til alle tider. Jeg tror en vital og livskraftig kristenhet er en kristenhet som tar Guds ord på alvor, og som ikke søker å forme ordet etter egne ønsker, men søker å la ordet forme sitt liv.