Hvem har vedtatt det livssynsnøytrale samfunnet?
Stortinget har vedtatt å støtte det livssynsåpne samfunnet. Likevel blir offentlige tiltak gjort i det «livssynsnøytrales» navn. Det må vi enten slutte med, eller endre lovverket.
Dette er et gjesteinnlegg skrevet av Henrik Stokken.
I 2013 la Stålsett-utvalget frem sin utredning med navnet Det livssynsåpne samfunnet. Utvalget fikk som mandat fra Regjeringen å «legge til grunn at staten fortsatt skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk». Videre, på bakgrunn av dette, ble den nye loven for tros- og livssynssamfunn vedtatt i 2020. I forarbeidene til denne (Prop. 130 L), blir det sagt at «et livssynsåpent samfunn er et bedre samfunn». Det kommer også frem at staten «skal anerkjenne troens betydning i menneskers liv og sikre retten til religionsutfoldelse, også i det offentlige rom». Et viktig premiss i Stålsett-utvalget, og proposisjonen til ny lov, er at vi må akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis.
Når Stortinget altså har vedtatt å støtte det livssynsåpne samfunnet, hvorfor ser vi så mange som aktivt iverksetter det «livssynsnøytrale»?
Det mest aktuelle eksempelet, er saken som pågår i Sogndal. Der nektes en gruppe av unge kristne å ha samlinger, som inkluderer bønn, inne på skolen i friminuttet. De fikk nylig også avslag på å bruke en lavvo, som den kristne foreningen Laget samlet inn penger til. Kommunedirektøren selv sier at «skulen er livssynsnøytral og skal ikkje stå fram som formidlar på vegner av eit trussamfunn … ». Hvem er det som har vedtatt dette?
Politikerne har en plikt til å understøtte det livssynsåpne samfunn, som de selv har vedtatt. På nasjonal plan er det faktisk mye å kunne skryte av. Tros- og livssynssamfunn bli aktivt støttet over statsbudsjettet, sammen med frivillig barne- og ungdomsarbeid. Det blir også gitt støtte til gode dialogprogrammer, slik som Dialogpilotene, som kommer til skoler for å snakke om, og løse problemer tilknyttet, trosmangfold. På det lokale nivået kan situasjonen derimot være annerledes.
I de siste årene har vi sett at kristne minoriteter har blitt forsøkt fratatt kommunal støtte, og flere Oslo-skoler har sagt opp samarbeidet sitt med den kristne NLA-høgskolen. Hendelsene i Sogndal ser ut til å føye seg inn i en generell trend der lokale aktører ønsker å innføre et livssynsnøytralt samfunn, der storsamfunnet har vedtatt et livssynsåpent.
Regjeringen må komme på banen og irettesette, eller veilede, der hvor deres vedtatte politikk blir motarbeidet i det offentlige rom.
Alternativet er at vi må endre lovverket, og samtidig anerkjenne at vi ikke ønsker et samfunn som er åpent for utfoldelse av folks tros- og livssyn. Det er mulig å gjøre. EU-domstolen vedtok for eksempel nylig at det er lov å forby religiøse hodeplagg, sammen med andre religiøse symboler. Her har vi heldigvis valgt en annen politikk. Men hvem vet hvor vi ender opp hvis vi fortsetter å omdefinere det livssynsåpne samfunnet som det «livssynsnøytrale».