Hvem har skylda?

Når noe går galt, ikke fungerer eller ting på ulike måter går skeis, er den mest normale, menneskelige reaksjon å se seg rundt etter en syndebukk. Noen må gå! Effekten av en slik prosess blir gjerne at alle de involverte begynner å peke på hverandre som årsaken til at problemet oppstod. Men bidrar en slik tilnærming til å løse problemet?

På youtube ligger en 16 år gammel, temmelig kornete, ca 3 minutter lang video, titulert “flytskjema for problemløsning”. Videoen illustrerer på en bemerkelsesverdig treffende måte vårt menneskelige reaksjonsmønster i møte med problemer og utfordringer av ulike slag:

I den temmelig humoristiske videoen oppsummerer «foredragsholderen» med at løsningen på alle dine problemer er å «skylde på andre». Og problemet er løst! Så enkelt er det faktisk.

Eller?

Alle som på ulike vis har erfart problemløsningsprosesser på ulike vis vet selvsagt at det ikke stemmer. Likevel er det i praksis ofte slik prosessen utvikler seg. Vi må ha en syndebukk. «Noen må gå». Problemet må få et ansikt, som vi kan la all vår frustrasjon og irritasjon over problemet gå utover.

Likevel hjelper det ikke. Problemet blir ikke løst. Ikke før noen tar tak i det og finner en løsning på det. Og sett i ettertid er alle selvsagt svært takknemlige for problemløseren, som tar tak og finner en løsning.

Spørsmålet jeg selv ofte må stille meg selv er; ønsker jeg å være en problemløser, eller ønsker jeg å være en som legger skylden (og dermed ansvaret) over på andre? Tendensen min er selvsagt å legge skylden på andre. Når et problem oppstår, har jeg umiddelbart en masse forklaring på hvorfor nettopp jeg er uskyldig i det hele. Og jeg ser selvsagt også klart hvordan nettopp de andres karakterbrister, mangel på innsikt eller skjødesløshet gjør at nettopp de har forårsaket problemet.

Problemet er bare at det ikke hjelper, hverken meg eller andre, å kunne påpeke hvordan den andre er årsaken til problemet. Det eneste som hjelper er å finne ut hvordan jeg selv kan bidra til å finne en løsning.

I mitt forrige innlegg skrev jeg om Frank Buchmann og Oxfordbevegelsen, hvor det sentrale budskapet nettopp var å selv bli den endringen man ønsket i verden. Det kan kanskje noen ganger være vanskelig å vite hvor man skal begynne. Det kan være mange problemer, og mange ting jeg ønsker kunne vært annerledes. Men kanskje er det å slutte å skylde på andre et godt sted å begynne?