Hva bør staten støtte? - Del 3

Den 6-oktober-2022 la finansminister Trygve Slagsvold Vedum (SP) frem statsbudsjettet for 2023. Som alltid når et statsbudsjett legges frem kommer kritikken fra opposisjon, presse og organisasjonsliv. I år var det på forhånd kommunisert et stramt budsjett, hvor mye måtte kuttes. Diskusjonen omkring statsbudsjettet reiser imidlertid også en annen interessant diskusjon, om hva staten bør støtte økonomisk, og hvorfor

Dette er tredje del i en serie om statsbudsjettets prioriteringer innenfor tros- og livssynsfeltet. Del 1 og 2 kan leses her og her.

Frivillighet

Staten setter også av midler til å støtte frivillige organisasjoner. Under kultur- og likestillingsdepartementets budsjett er det avsatt over 3,5 milliard kroner til frivilligheten. En stor del av dette er såkalt merverdiavgiftskompensasjon, altså at organisasjonene får refundert merverdiavgiften for de varer og tjenester de kjøper. Mye av dette kommer også trossamfunnene til gode, siden mange trossamfunn driver ulike former for frivillig virksomhet som faller inn i denne kategorien.

Utover disse 3,5 milliardene finnes det en rekke andre budsjettposter under andre departementer som også handler om direkte tilskudd til frivillige organisasjoner.

Den nåværende regjeringen har imidlertid strammet inn på hvor mye man som privatperson eller som firma kan trekke fra på skatten for gaver til frivillige organisasjoner. Under Erna Solbergs regjering ble dette beløpet økt til 50 000 kroner per person, per år, mens den nåværende regjeringen reduserte dette til 25 000 kroner allerede i forrige budsjettperiode. Dette kan medføre at en del vil redusere sine gavebidrag til frivillige organisasjoner. Dette kan igjen medføre at frivillige organisasjoner risikerer å få redusert inntekstgrunnlaget sitt, hvilket igjen kan true flere organisasjoners eksistens.

Hvilken frivillighet ønsker staten seg?

Mange politikere snakker varmt om frivilligheten og frivillig innsats. Det gjenspeiler seg også i budsjettene hvor frivillige organisasjoner støttes med betydelige beløp. Imidlertid er det et vesentlig spørsmål man som frivillig organisasjon bør stille seg, om man ønsker å gjøre seg avhengig av en stat som tross alt har politiske mål den ønsker å oppnå. Det kan oppstå situasjoner hvor de enkelte frivillige organisasjoner kan komme i konflikt med statens politikk, da deres formål kan avvike betydelig fra de formål som staten ønsker å fremme.

I den senere tid har mange kristne kirkesamfunn og organisasjoner følt på usikkerhet i forhold til statsstøtten, etter at statsforvalteren endret søknadsskjemaet for støtte, slik at trossamfunn som forfekter et klassisk syn på ekteskap og samliv må krysse av for at de diskriminerer når de søker om statsstøtte. I henhold til trossamfunnsloven har man som trossamfunn rett til å hevde og fremme sitt religiøse syn på dette område, uten å risikere å miste statsstøtten. Loven skal beskytte trosfriheten fra overdreven statlig maktutøvelse, og en vesentlig del av dette handler nettopp om å beskytte retten til å hevde og fremme sin religiøse overbevisning.

Imidlertid er det åpenbart at det også finnes sterk politisk vilje til å påvirke trossamfunnene i retning av økt toleranse for seksuelle minoriteters rett til å leve ut sin legning også innenfor trossamfunnene, til tross for at dette går på tvers av den bibelske forkynnelse som mange kristne trossamfunn fortsatt forfekter. Det spørsmålet mange bør stille seg er i hvor stor grad staten er villig til å bruke tvang og trusler om straff eller bortfall av statsstøtte for å presse frem slike endringer i trossamfunnene. Sentrale politikere i dagens regjering har åpenbart vilje til dette. Det nye lovforslaget om forbud mot konverteringsterapi syntes å være et skritt i retning av et slik økt press på trossamfunnene, med svært strenge straffer og radikale endringer i hvordan staten kan gripe inn i sentrale deler av individets kristne tro og praksis.

Er frivilligheten et gode i seg selv, eller et politisk redskap?

Partier på venstresiden i politikken har historisk sett ofte sett på frivilligheten mer som et redskap for å oppnå bestemte politiske mål, heller enn et gode i seg selv. Jeg tror de som engasjerer seg i frivillighet i Norge i større grad bør ta innover seg dette perspektivet i debatten.

Personlig mener jeg man i størst mulig grad bør se på frivilligheten som et gode i seg selv, og legge til rette for at frivillige kan bidra på positive måter i det norske samfunnet uten for store begrensinger. Personlig vil jeg nok hevde at å stimulere til at flere privatpersoner og selskaper selv donerer penger til frivilligheten, for eksempel gjennom økt skattefradrag, er en bedre måte å sikre frivillighetens rammevilkår enn statlige øremerkede midler til de organisasjoner staten til enhver tid liker å støtte.

En statskontrollert, godkjent og «renvasket» frivillighet er i mine øyne ingen reell frivillighet, kun et lydig redskap for statens maktutøvelse. Denne formen for «frivillighet» minner mest om land vi overhodet ikke ønsker å sammenlikne oss med. Skal frivilligheten være reell må den derfor også kunne eksistere uavhengig av statens «smak og behag». Det skal selvsagt være grenser for hva staten bør støtte, men skal man være et liberalt, tolerant og livssynsåpent samfunn må man også tolerere eksistensen av mangfold på dette området.