Hekseprosesser

Hekseprosesser

I våre dager anser vi nok hekseprosesser som et fjernt minne fra en underlig fortid. Fra tid til annet dukker det likevel opp eksempler på liknende type mentalitet som utspiller seg i offentligheten.

Å bli anklaget for å være heks i middelalderen må ha vært en temmelig skremmende opplevelse. Først og fremst var risikoen stor for å bli lynsjet og potensielt sett myrdet av en mobb av sinte mennesker. Men du risikerte også å bli utsatt for en ydmykende og smertefull hekseprosess, som ofte endte med at du ble henrettet på det mest bestialske vis.

Mange i dag har kanskje et noe ironisk og humoristisk forhold til hekseprosesser, og tenker mest på hvordan de ofte fremstilles i komiske sketsjer og filmer.

Selv om slike fremstillinger er overdrevne og unyanserte, er de ofte illustrerende for hvordan en mobb opptrer og resonnerer. Og også hvordan presumptivt intelligente mennesker kan gjøre bruk av en logikk som ikke henger sammen, men som likevel evner å overbevise tilhengerne om at personen som anklages er en heks.

Heldigvis har vi i Norge i dag liten grunn til å frykte hekseprosesser som tar livet av oss eller utsetter oss for smertefull fysisk tortur. Likevel kan det se ut som om nye former for hekseprosesser dukker opp, ikke minst ved fremveksten av sosiale medier. Selv om disse ikke har mulighet til å drepe oss, kan de begå såpass brutale karakterdrap at de potensielt sett kan ødelegge mennesker som ikke har rygg til å bære den mengden hets de blir utsatt for.

En som har fått føle vår moderne tids hekseprosesser på kroppen er forfatteren J.K Rowling. Hun er nok fortsatt mest kjent som forfatteren av «Harry Potter» bøkene, barnebokklassikerne elsket av en hel generasjon av våre dagers unge voksne, som vokste opp med å lese disse bøkene.

JK Rowling leser fra sin "Harry Potter" serie under et besøk i Det Hvite Hus (kilde: Wikimedia commons).

Hun er også kjent for å ha levd i trange kår, og hadde en anstrengt økonomi helt frem til bøkene hennes ble en verdenssuksess. Etter det har hun bygd seg opp til å bli en av verdens mest velstående kvinner. Dessuten har hun vært åpen om sin historie som offer for partnervold.

Samtidig har Rowling hatt et sterkt engasjement for barn og unges leve- og oppvekstsvilkår. I den anledning har hun også deltatt i en av de mest betente debattene på internett og i sosiale medier, debatten om transkjønn.

Denne debatten er kompleks og mangefasettert, og problemstillingen angår i utgangspunktet kun en liten gruppe personer. Men de senere årene har nye trender og begreper rundt selvdefinering av kjønn gjort seg gjeldende. Ikke minst har en del transaktivister aktivt motarbeidet at en biologisk definisjon av kjønn skal være bestemmende. I stedet er det din egen subjektive opplevelse, eller følelse av hvilket kjønn du er som skal være styrende.

Rowling gav uttrykk for sin bekymring over dette nye synet på kjønn, og hvordan dette igjen gjør at tusenvis av barn og unge ønsker å få kjønnskorrigerende behandling de egentlig ikke har behov for, og som kan gjøre uopprettelig skade. Dessuten har hun uttrykt bekymring over at menn som definerer seg som kvinner skal få tilgang til kvinnelige garderober og toaletter.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Rowling ble stemplet som “transfob», hun gav uttrykk for hatefulle holdninger mot transkjønnede, og alle normalt oppegående mennesker burde ta avstand fra hennes meninger.

Sosiologen og skribenten Kjetil Rolness har gått igjennom en rekke påstander om J.K Rowling, hvem hun «allierer» seg med, og hvilke holdninger hun gir uttrykk for. Han konkluderer i stor grad med at hun er utsatt for en moderne hekseprosess, ikke bare i kommentarfelt og på sosiale medier, men også av store mediehus som NRK og VG.

Ifølge Rolness har Rowling, tvert imot slik det blir fremstilt, uttrykt støtte til transpersoner rettigheter og sympati med mennesker med såkalt kjønnsdysfori, og at hun ønsker mer forskning for å klargjøre årsakene til hvorfor dette oppstår. Rolness viser til en rekke uttalelser fra Rowling som viser dette.

Men hva Rowling faktisk har sagt og mener er åpenbart ikke det viktigste for aktivister og journalister på «heksejakt». Det at hun har våget å utfordre et narrative om kjønn som selvdefinerende, gjør henne automatisk til «uspiselig».

Hadde dette vært snakk om en perifer gruppe aktivister med ekstreme meninger, hadde det neppe fått så stor betydning. Imidlertid har dette også blitt en vedtatt sannhet blant mange norske journalister, ikke minst i NRK, som har stått i bresjen for denne nye omdefineringen av J.K Rowling.

Det siste eksemplet var spillanmelder Rune Fjeld Olsen, som anmelder dataspill for NRK. Han gav uttrykk for sterke motforestillinger mot å anmelde det nye spillet «Hogwarts Legacy», siden det er tilknyttet JK Rowlings univers. Men NRK har også tidligere publisert flere svært kritiske artikler om henne.

Rune Fjeld Olsen gav uttrykk for at han "gremmes over det transfobiske korstoget J.K Rowling kjører på Twitter. (kilde: nrk.no)

Dermed får man inntrykket, gjennom NRKs dekning av forfatteren, at holdningene hennes tilhører fortiden, at hun er blitt et «problem», at hun bør boikottes til hun eventuelt skulle snu og endre mening (som man nærmes forventer at vil skje på et eller annet tidspunkt). Åpenbart er det også mange som kjøper dette narrative.

Fjeld Olsen gikk i ettertid ut på Twitter og tydeliggjorde at dette handlet om blandede følelser. Og at hvis NRK eksplisitt ba ham om å anmelde spillet ville han gjøre det. Men i den samme Twitter-tråden presterer han å sammenlikne JK Rowling med Knut Hamsun, som ble dømt for landssvik og uttrykkelig gav støtte til nazismen og Hitler.

Rune Fjeld Olsen oppklarte på Twitter, men så dukket Knut Hamsun opp i sammenlikningen (kilde: twitter.com)

Det er vanskelig, for ikke si umulig for enkeltpersoner å dra i gang en heksejakt, uten å ha et publikum man kan «oppildne». Jeg ønsker ikke å spekulere i om NRK eller andre journalister har hatt slike hensikter, men at det følger som en konsekvens av deres dekning syntes åpenbart.

En skotsk journalist som kaller seg «EJ Rosetta» på sosiale medier, har på Twitter gitt uttrykk for at kritikerne «brenner feil heks». Hun hadde tatt på seg oppgaven å skrive en artikkel under tittelen «20 Transphobic JK Rowling Quotes We’re Done With”. Men etter 3 måneders research uten å finne en eneste reelt transfobisk kommentar, gikk hun i stedet ut mot det hun opplever som en hekseprosess mot JK Rowling. «EJ Rosetta» var selv sterkt kritisk til Rowling, inntil hun begynte å gjøre selvstendige undersøkelser, og fant ut at virkeligheten var noe helt annet enn slik det ble fremstilt.

EJ Rosettas tweet etter hennes undersøkelser var fullført (kilde: twitter.com). 
Hun fulgte opp lenger nede i twittertråden med denne kommentaren (kilde: twitter.com)

Mange vil kanskje bli sjokkerte over at dette foregår, men ved nærmere ettertanke burde man kanskje ikke være det. Eksemplene på moderne hekseprosesser er nemlig mange. Tenk på Baneheiasaken og behandlingen Viggo Kristiansen fikk. Et annet eksempel som nok mange gjenkjenner er omtalen av Trond Giske.

Viggo Kristiansen har selv erkjent å ha begått et overgrep mot et barn i 15-årsalderen. Og Trond Giske har tatt selvkritikk og beklaget upassende oppførsel.

Men det er stor forskjell på å ha gjort dumme ting, kanskje til og med begått kriminalitet, til å bli stemplet som folkefiende eller bli uriktige anklaget for kanskje det verste et menneske kan finne på å gjøre. Kristiansen nektet for å ha deltatt i voldtektene og drapene i Baneheia i mai år 2000, men endte altså opp med 21 års fengsel for en forferdelig forbrytelse han nå er frikjent for.

I Trond Giskes tilfelle har både politikerkolleger og journalister gått langt i å forsøke å ødelegge Giskes politiske karriere. Det kanskje mest tydelige eksemplet er den såkalte "Bar Vulkan saken", hvor avisen VG fremstilte et møte mellom en ung kvinne og Giske på en bar som et nytt tilfelle av grenseoverskridende adferd, noe kvinnen som ble brukt i saken avviste at var tilfelle.

VG ble i ettertid utsatt for sterk kritikk, beklaget dekningen og ble dømt i Pressens Faglige utvalg på 5 punkter for sin dekning.

Et av de siste eksemplene er den konservative presten Benjamin Anda, som av teologiske grunner er motstander av kvinnelige prester. NRK omtalte Anda, hvor han omtales som «kvinneprestmotstanderen». I et leserinnlegg i Vårt Land den 20-januar, går Ben David Normann ut mot det han mener er en heksejakt i media, hvor NRK henger ut Anda når han foreslår en kompensasjonsløsning for å dekke tapt arbeidsinntekt. Anda var blitt forespeilet muligheten for å kunne praktisere som prest i Den Norske Kirke da han startet utdanningen, men et vedtak fra kirkemøte i 2020 gjør at han nå ikke lenger kan la være å samarbeide med kvinnelige prester.

Normann går knallhardt ut mot NRK, som han mener maler en karikatur av Anda som ingen av dem som kjenner eller har jobbet sammen med presten kjenner seg igjen i.

NRK ble også dømt i PFU for sin dekning av Anda.

Hvis man først begynner å lete finnes det utrolig mange eksempler. Og påfallende ofte er fellesnevneren «kritisk mediedekning» forut for hekseprosessen.

Jeg har i det siste også skrevet mye om den hekseprosessen BCC og en rekke personer i BCC har blitt utsatt for de siste årene. Så de overnevnte historiene er i grunnen ingen overraskelse, hverken for meg eller andre BCC-medlemmer. Tvert imot ser de ut til å føye seg inn i et mønster, hvor mennesker med upopulære, men helt legitime standpunkter, blir utsatt for heksejakt og offentlig stemplet som mørkemenn, ofte på sviktende grunnlag.

Spørsmålet blir dermed om vi noen gang kom oss forbi heksejaktstadiet, eller om heksejakten i stedet bare har antatt nye former? Mye kan tyde på det sistnevnte. Og at store mediehus spiller en sentral rolle i å peke ut «heksene».