Noget Godt er vist deri, som værd er at beskytte.

17-mai feirer Norge sin nasjonaldag. Dagen er verdenskjent som en “nasjonalistisk fest”, men ikke av den sjåvinistiske og militaristiske typen man ofte ser i autoritære stater. Derimot er det en dag i barnas tegn, og med skolebarn som hovedpersoner. En dag som markerer glede over frihet, demokrati, rettsstaten og menneskerettighetene. Var det en selvfølge at det ble slik?

Det er lett å henfalle til klisjeer når man utfra en norsk kontekst skal skrive noe om denne dagen, siden historien er så godt kjent for veldig mange. Grunnloven av 1814 er et av de mest diskuterte temaene i norsk historie. Alle kjenner historien om grunnlovsfedrene som i mai 1814 tok hverandre i hendene og sverget «enig og tro, til Dovre faller».

Grunnen til det kan fremstå som åpenbar fra et norsk perspektiv. Men det er ikke selvsagt at det ble slik. Andre land som også markerer grunnlovens tilblivelse på sin nasjonaldag, markerer ofte dagen helt annerledes. Det er bare å se til vårt naboland Danmark, og deres langt mer avdempede 06-juni feiring. Eller mer autoritære land som ofte markerer med en stor militærparade, for å fremvise makt og styrke.

Hva er så grunnen til at den norske feiringen skiller seg så radikalt fra de fleste andre lands feiring?

Den danske grunnloven

La oss ta eksempelet Danmark igjen for å illustrere dette. Den danske grunnloven av 1849 ble til i en helt annen kontekst enn den norske. Danskene hadde vært en Europeisk stormakt. På høyden hersket den danske kongen, som eneveldig monark «av Guds nåde», over Grønland, Island, Færøyene, Norge, store deler av det sørlige Sverige, samt de tyske hertugdømmene Slesvig og Holstein. København var en metropol, Nord-Europas største og viktigste by.

I 1849 var dette radikalt endret. Danskene stod igjen med sine Arktiske besittelser, men Norge, besittelsene i Sverige og store deler av hertugdømmene Slesvig og Holstein var tapt for den danske kronen. Kongemakten ble utfordret av revolusjonære og radikale strømninger i samtiden. 1848 hadde vært et år i revolusjonens tegn over hele Europa. Også i Danmark var det demonstrasjoner i mars 1848 med krav om en ny og mer liberal forfatning.

Da danskene utformet sin grunnlov var det i bunn og grunn bare en realitetsorientering. De siste restene av det gamle eneveldet, styrt av en enevoldskonge «av Guds nåde» ble fjernet, og kongen ble et konstitusjonelt overhode for et parlamentarisk demokrati.

Det er kanskje vanskelig for oss i dag å forestille seg hvor radikalt forskjellig et parlamentarisk demokrati er fra en enevoldsstat. Like fullt er de politiske endringene som skjedde i 1849 i Danmark ekstremt viktige for den videre utviklingen av den danske staten. For folk flest gav den nye styreformen en betydelig økt medbestemmelse. Man skulle tro det absolutt ville være noe som var verdt å feire og markere.

Likevel var nok følelsen av å være redusert fra et nordisk imperium til en liten, temmelig perifer nord-europeisk nasjonalstat ikke noe som nødvendigvis egnet seg til å mobilisere folket til å feire den danske nasjonen.

Og her er altså den norske historien radikalt annerledes. Norge hadde i 400 år vært et lydrike under dansk overherredømme. Norske byer, stift og amt hadde i stor grad vært styrt av danske adelsmenn, som fikk lukrative statlige stillinger som embetsmenn i den norske provinsen. Dansk var offisielt skriftspråk. Den norske historien og tradisjonen kjente man stort sett kun gjennom muntlige overleveringer, bortsett fra enkelte skriftlige kilder.

Norge hadde altså et sterkt behov for å «utvikle» sin egen nasjonale identitet. Vi måtte gjenoppdage det som skilte oss fra Danmark, og det måtte igjen formidles ut til folket som noe fellesskapskonstituerende. Dette skulle bli en sentral del av nasjonsbyggingsprosessen på 1800-tallet, og fikk store konsekvenser for hvordan vi ser på oss selv som nasjon i dag.

Ny union med Sverige – men med endrede vilkår

For begivenhetene i maidagene i 1814, munnet ikke ut i et nytt, uavhengig rike. Tvert imot endte vi samme år opp i en ny union, denne gangen med vårt naboland Sverige. Mange ser på denne delen av historien som et nederlag, og vil kanskje helst forbigå den i stillhet.

Men noe var likevel endret. Norges status i den nye union var en helt annen enn i det gamle. Grunnen til dette finnes i to mindre kjente, men for norsk historie også svært viktig dokumenter, nemlig Mossekonvensjonen og Kieltraktaten.

Sverige invaderte Norge i juli 1814, som et svar på den norske selvstendighetserklæringen. Nordmennene innså raskt at en militær seier ikke var realistisk. Til det var svenskenes militære overlegenhet for stor. Derfor ble det allerede i august satt i gang forhandlinger. Det var altså i disse forhandlingene nordmennene lyktes, på nokså snedig vis, å fremforhandle en langt større grad av selvstendighet i den nye unionen.

Et sentralt problem for de norske forhandlerne var Kieltraktaten, fredsavtalen som var inngått etter Napoleonskrigen, som fastslo at Norge skulle overgis til kongen av Sverige. Denne traktaten hadde Norge motsatt seg, hvilket også var bakgrunnen for etableringen av Grunnloven og valget av den danske arveprinsen Christian Frederik til norsk konge i mai 1814.

Samtidig lå det et langt større potensial for selvstendighet i Kieltraktatens formuleringer om hvilken status Norge skulle ha i unionen med Sverige, enn det som hadde vært tilfelle under unionen med Danmark. Den oppmerksomme leser har kanskje lagt merke til formuleringen om at «Norge skulle overgis til kongen av Sverige». Norge skulle ikke overgis til den svenske staten, men til kongen personlig. Altså ble det snakk om en personalunion mellom to, i prinsippet, sidestilte riker, men under en konges overherredømme. Dette var radikalt annerledes enn statusen som lydrike som Norge hadde hatt i dansketiden.

Kieltraktaten rommet altså betydelige innrømmelser ovenfor Norge som selvstendig nasjon, og dette handlingsrommet benyttet de norske forhandlerne seg av. Resultatet ble en avtale som nordmennene kunne tolke som en betydelig svensk innrømmelse av norsk selvstendighet og selvråderett.

Mossekonvensjonen var egentlig kun en midlertid våpenhvileavtale mellom Norge og Sverige, men endte altså opp med å legge det folkerettslige grunnlaget for relasjonen mellom de to rikene de nesten 90 årene unionen varte. Avtalen var pragmatisk, men bar i seg kimen til en økende norsk selvstendighet, noe som utover 1800-tallet ble realisert i stadig sterkere grad.

Men det trengtes mer enn kun juridiske dokumenter og diplomatisk spissfindighet for å mobilisere den norske allmuebefolkningen til å fortsette kampen for et fullstendig nasjonalt selvstyre. Skuffelsen over at selvstendigheten kun varte noen måneder var stor i Norge, og mange mente Mossekonvensjonen var et svik. Pragmatismen som var nødvendig i diplomatiet forstod ikke den jevne norske bonde seg nødvendigvis på. Men skulle selvstendighetskampen fortsettes, var støtten fra den tallmessige overlegne bondestanden helt avgjørende.

Det var derfor et behov for å bygge fellesskap om noe annet. Det trengtes noen felles referanser som alle kunne relatere seg til. Disse fant man i stor grad i historien og i kulturen.

Den norske kulturen

Jeg vil anta at de fleste nordmenn umiddelbart gjenkjenner elementer som Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger, de nasjonalromantiske maleriene til Tiedeman og Gude, og Henrik Wergelands nasjonalsanger. Dette er noen av våre fremste nasjonalkulturelle skatter. Alle disse har det til felles at de ble til i perioden Norge var i union med Sverige, hovedsakelig på 1830- og 40-tallet. I samme periode begynte man også med «borgertog» eller «fanetog», hvor man gikk i tog med faner, musikk og sangkor. Barnetogene, som Norge etter hvert er blitt så kjent for, oppstod rundt 1870.

Men det var ikke bare kulturelle uttrykk som ble viktige. Den norske vikinghistorien, ikke minst kongesagaene fra Snorre Sturlasson, ble hentet frem fra glemselen. Jernverkseieren og filantropen Jacob Aall fikk på slutten av 1830-tallet oversatt og utgitt kongesagaene. Han skrev også ned sine egne erindringer fra 1814, da han spilte en viktig rolle i riksforsamlingen på Eidsvoll, noe som bidro til å gjøre historien om begivenhetene der enda mer kjent i Norge.

En annen viktig personlighet var historieprofessor Peter Andreas Munch, som skrev et åttebinds historieverk, titulert «Det norske folks historie», mellom 1851 og 1863. Det var i Munchs historieverk Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen senere fant inspirasjon til sine historiske skuespill, som igjen ble viktige “nasjonalromantiske markører”. For eksempel «Olav Trygvasson» av Bjørnson eller «Kongs-emnerne» av Ibsen.

Gjennom å “grave frem” den norske kulturarven og historien fra folkeminnet, skrive den ned og utgi den i bokform, kunne man mobilisere entusiasme og begeistring i folket for en nasjonal identitet. Dette lyktes særdeles godt i Norge. Styrken i det nasjonale fellesskapet og den felles norske identiteten som i stor grad ble «skapt» i løpet av noen tiår på 1800-tallet var helt avgjørende for at frigjøringen i 1905 kunne lykkes.  I dag ser vi at dette nasjonale prosjektet lyktes så godt at det fortsatt i dag preger vår forståelse av oss selv som nasjon og fellesskap i betydelig grad. Og det blir i en særlig grad synlig på en dag som 17-mai.

Men hva var så årsaken til at den norske nasjonalismen som feires 17-mai, aldri ble en sjåvinistisk og militaristisk markering av egen makt og styrke, men heller en folkefest hvor barna stod i sentrum?

Det finnes en rekke forklaringer på dette. Personlig heller jeg mest mot den som peker på hvordan norsk nasjonalisme handlet om frigjøring, en mobiliserende kraft mot undertrykkelse og for frihet, likhet og selvråderett. Denne tankegangen preger i dag hele vår virkelighetsforståelse. Et godt eksempel er diktet «Nordmannen» av Ivar Aasen, skrevet i 1863:

«Millom Bakkar og Berg ut med Havet
heve Nordmannen fenget sin Heim,
der han sjølv hever Tufterna gravet
og sett sjølv sine Hus uppaa deim.»

Ideen om selvråderett er så viktig i norsk kultur og moderne historie at det er lett å glemme at vi i over 500 år var underlagt andre. Men for norske bønder har ideen om å selv eie og styre sitt eget vært helt avgjørende. Dette har igjen blitt en helt grunnleggende del av vår nasjonale identitet.

Det betyr selvsagt ikke at nordmenn er på noen måte immune mot en form for selvopphøyende nasjonalisme. Det finnes nok av eksempler på norsk selvgodhet og brautende patriotisme.

Men på 17 mai er det likevel først og fremst gleden og takknemligheten over friheten og selvråderetten som er det mest påfallende.

Også i en av de mest folkekjære nasjonalsangene våre er dette temaet fremtredende, nemlig Henrik Wergelands «Småguttenes nasjonalsang», kanskje bedre kjent for den første strofen «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange».

Wergelands tekst er spekket med romantisk symbolbruk og referanser til naturen. Men Wergeland slår også ettertrykkelig fast at han aldri har til hensikt å «bytte det, hvor jeg er født», selv om han skulle bli tilbudt «et paradis, af palmer oversvævet».

Ei heller mener han noe «fræmmed slot forslår», «imod min Faders Hytte». Videre sier Wergeland:

«Han siger, han er der saa fri.

Det ei saa nøje fatte Vi;

men noget Godt er vist deri,

som værd er at beskytte.»

Man kan godt avvise dette som «romantisk svermeri». Wergeland sier også selv at det kan være vanskelig å fatte. Hvordan kan noen med overlegg velge en hytte fremfor et slott? Dog, noe godt er det visst likevel der, som det er verdt å beskytte. Og er det ikke nettopp friheten, selvstendigheten, uavhengigheten som er "det gode deri"?

Et annet sentralt poeng i Wergelands tekst er barnas medvirkning i nasjonens fellesskap. Dette poenget var åpenbart viktig for Wergeland, og er en tråd han henter opp igjen, også i andre verker. Det å ta vare på barna og gi dem en naturlig plass i sentrum av nasjonens fellesskap, vitner om både menneskekjærlighet og fremtidstro. Og kanskje kan man også tolke Wergelands tekst til å peke hen til Jesu ord i Matteusevangeliet:

"«Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket."

Nettopp barnas sentrale rolle i 17 maifeiringen er et påfallende trekk, ulikt stort sett alle andre nasjoner. Men nettopp barnas glede og begeistring, og det at de settes i sentrum, som nasjonens håp om en fremtid, er noe av det som i størst grad vekker begeistring blant utlendinger som betrakter den norske feiringen utenfra.

Det er dessuten et uomtvistelig faktum at Wergelands tekster fortsatt synges hver eneste 17 mai over hele Norges land. Når vi skal peke på våre kulturelle nasjonalskatter er det også til denne diktningen vi ofte går. Og at de samme tekstene hadde en mobiliserende effekt blant «folk flest» i Norge på 1800-tallet er jeg temmelig overbevist om.

Viktigheten av det juridiske arbeidet som ble gjort, både ved grunnlovens tilblivelse og senere utover 1800-tallet, blant annet ved innføring av parlamentarismen i 1884, skal jeg ikke på noen måte underslå. Det har lagt en helt avgjørende grunnvoll for den velstand, trygghet og stabilitet vi i dag opplever. På sett og vis kan man godt si at 1814 var selve startskuddet for «det nasjonale prosjektet Norge».

Men den kulturelle og historiske arven som ble produsert, gravd frem og gjort levende og tilgjengelig av diktere, historikere, forfattere og språkforskere i løpet av 1800-tallet, var nok vel så viktig for å mobilisere støtte til det nasjonale prosjektet som i 1905 skulle munne ut i det selvstendige «kongeriket Norge». I stor grad bygger denne kulturelle arven på kristne grunntanker som likhet, menneskeverd og nestekjærlighet. Og det har preget vår selvforståelse og nasjonale stolthet i en langt større grad enn vi kanskje selv forstår.

Her er en vakker og stemningsfull versjon av "Vi ere en nasjon vi med":