Ex-medlemmenes kult

Mine artikler om Oscar Floor og miljøet rundt ham har vakt stort engasjement. Jeg blir oversvømt av henvendelser, og på Facebook går debatten heftig. Debatt er bra. Diskusjoner er nyttige. Men når jeg ser argumentasjonen som kommer fra den kretsen jeg har satt søkelyset på, lurer jeg på om de virkelig ikke ser ironien i sin egen argumentasjon.

Vi BCC-medlemmer anklages for å være blinde, eller i det minste lukke øynene, for hva "lederne" driver med. Det blir sagt at vi er blitt offer for en tankegang om at "målet helliger midlene". At vi er så fastlåst i vår egen posisjon at det er umulig å drive noen seriøs debatt. Og at når medlemmene ikke vil ta avstand fra det som foregår blant "lederne" så er det tegn på at de er manipulert, hjernevasket og jeg vet ikke hva. Vi er sektmedlemmer, prisgitt ledernes innfall.

Så la oss for tankeeksperimentets skyld ta utgangspunkt i at dette er virkeligheten. Kritikerne våre skal jo da være de rasjonelle, de tenkende, de som har høye etiske standarder. De skal ikke være blendet av en "målet helliger midlene"-tankegang. De forholder seg til fakta, uansett hvem det handler om. De skal representere det som er fair, det som er godt for mennesket.

Samtidig har BCC, ulike organisasjoner i vår sfære, og "lederne" i løpet av de siste årene, blitt utsatt for:

1. Grove falske beskyldninger om seksuelle overgrep mot mindreårige, basert på "rene fantasifortellinger".

2. Bedrageri av ca 80 millioner kroner.

3. Falske beskyldninger om å ha "stjålet" et selskap som skulle ha vært en gave til BCC, noe som utløste en tre-årig etterforskning fra Økokrim med sterkest mulig renvaskelse som resultat.

4. Iverksettelse av en stor psykologisk operasjon og svertekampanje fra et israelsk påvirkningsbyrå ledet av tidligere etterretningsagenter.

5. Langvarig og intens svertekampanje i tradisjonelle og sosiale medier, der personer med klare egeninteresser er hovedkilder.

Dette er bare en håndfull punkt, og jeg kunne enkelt ramset opp titalls flere. Underlig nok har jeg knapt sett noen i kretsen av BCC-kritikere som har tatt avstand fra de handlingene jeg har nevnt over.

Er det helt greit at "lederne" anklages for seksuelle overgrep basert på "rene fantasifortellinger"? Så lenge det er BCC vi snakker om er det kanskje ikke problematisk? Men hvis det ikke er greit, hvorfor er det ingen i kretsen av kritikere som våger å si det? Og hvis det faktisk ikke er greit, hva betyr det i så fall for forholdet man har til personene som har vært involvert i dette?

Er det helt greit at noen stikker av med 80 millioner kroner som skulle gå til gode formål? Hvis det ikke er greit, hva betyr det for holdningen til de etterfølgende svertekampanjene som ble iverksatt som direkte konsekvens av dette bedrageriet?

Er det helt greit at Oscar Floor og Jonathan van der Linden påstår at våre "ledere" overtok og gjorde enorm profitt på et selskap som egentlig var gitt til menigheten? Altså en handling som innebærer grov økonomisk kriminalitet? Nå er denne saken grundig etterforsket og lagt død, men jeg har aldri sett Oscar Floor beklage. Jeg har heller aldri sett noen i kretsen av BCC-kritikere vise det minste tegn til å ta avstand fra denne spredningen av falske påstander. Oscar bruker så søte hjerte-emoji i sine meldinger og innlegg, så han kan vel ikke være så gal?

Det kom frem i seriøse amerikanske medier at BCC var blitt utsatt for en påvirkningskampanje, og etter hvert begynte dokumentasjon på det samme å dukke opp i kanadiske rettssaker. Det ble avdekket hvordan personer som har vært sentrale i BCC-kritikken har hatt roller i dette.

Reaksjonen er at man trekker på skuldrene. Aksjonen var liten sier man, den var rettet mot USA og den slo feil. La oss si det er riktig, men hva med det faktum at det faktisk pågikk en slik operasjon? At noen gikk til det skritt å faktisk engasjere denne type organisasjon. Hva burde det bety for hvordan man vurderer de som sto bak, og de som samarbeidet med personer som var engasjert av påvirkningsbyrået?

For meg framstår store deler av kretsen av BCC-kritikere som en kult. En kult med medlemmer totalt uvillige til å innse at noen av "deres egne" kan ha drevet med noe kritikkverdig. Medlemmer som er totalt ute av stand til å se eller gi den aller minste anerkjennelse til det enorme positive arbeidet som legges ned for barn og ungdom i BCC. Kultmedlemmene har inntatt den holdningen at selv de mest avskyelige handlinger er helt OK så lenge BCC og "lederne" er målskivene. De avfeier kontant all dokumentasjon og alle fakta som ikke peker i den retningen de ønsker.

Min forrige artikkel ble skrevet på bakgrunn av at Oscar skrev et innlegg med 19 beskyldninger mot BCC og "brødrene" hvorav flere handlet om veldig grove kriminelle saker. Så skriver jeg mitt eget tilsvar, og peker på Oscars Floors manglende troverdighet. Dermed er debatten i gang – men temaet er nå plutselig at noen i BCC har tatt oppdrag der det serveres alkohol. Med ett er Oscar voldsomt engasjert i den dype etiske vurderingen om en kristen kan være involvert i slike jobber, og BCC-kritikerne ser ut til å mene at dette er en viktig debatt.

Jeg må av og til klype meg i armen over absurditetene jeg opplever. Har jeg blitt transportert til et alternativt univers, eller hva er greia?

Er det ikke på tide å våkne?