Er Pride politikk?

Regnbueflagg og følelsesladde diskusjoner om kjønn og seksualitet er blitt et sikkert tegn på at vi befinner oss i juni. De siste årene har markering av «Pride» blitt stadig mer utvidet, og Pride-bevegelsen har også blitt mer høylytt og selvhevdende. I Oslo er nå politikere bekymret over at foreldre søker fritak fra aktiviteter knyttet til Pride. Spørsmålet er kanskje om dette er et problem skolen selv har skapt, ved å gjøre det mange mener er en politisk markering til obligatorisk undervisning?

De siste årene har den offentlige debatten i Norge i juni vært preget av et altoverskyggende tema, nemlig Pride. Diskusjonene rundt dette blir ofte følelsesladde og opphetede, og preges av sterke og uforsonlige aktører som viser liten vilje til kompromiss.

Denne diskusjonen «tok fyr» i fjor sommer, da en lærer i Oslo-skolen, Anders Noreng, tok til ordet for at barn ikke burde eksponeres for Pride-Paraden. Han tok i tillegg et oppgjør med den han mener er en form for «snikinnføring» av skeiv teori og ideologi i skolen. Noreng tok dette opp etter at Oslo-skolene hadde gått ut og oppfordret elevene til å delta i Pride.

Ikke uventet var det mange og sterke motreaksjoner. En av de som reagerte sterkest var Venstrepolitiker Aleksander Engervik. Han tok til orde for at Noreng måtte sparkes. Engervik formulerte seg som følger: «Dette handler ikke om politisk uenighet. Flere av tingene Anders Noreng har uttalt, er legitime politiske meninger. Det er måten disse meningene presenteres sammen med fordommer, som er problemet».

Et slikt retorisk grep oppfatter jeg som lite annet enn et ønske om å underbygge inntrykket at Norengs kritikk av Pride egentlig er homofobi «pakket inn» i legitime ytringer, og handler om hans bakenforliggende fordommer, intoleranse og andre negative karaktertrekk de aller fleste av oss overhodet ikke vil assosieres med. Indirekte sagt «Norengs ytringer er legitime, men han selv er en drittsekk».

Skolebyråd Marthe Gerhardsen var også rask med å påpeke at «Pride først og fremst er en feiring av mangfold». Dermed var det for henne også uproblematisk for Osloskolen å bruke Pride som en del av undervisningen. Dette budskapet gjentok hun også i år i et debattinnlegg i avisen Vårt Land.

Men ikke alle deler åpenbart Gerhardsens syn på Pride. Aftenposten skriver om lokalpolitikere i Oslo som er bekymret for foreldre som søker Pride-fritak. For mange handler Pride åpenbart om langt mer enn bare en «markering av mangfold og menneskerettigheter». Mange stiller seg spørsmålet om hvorfor akkurat Pride skal være arenaen for «feiring av mangfold», når svært mange også opplever markeringen som splittende og polariserende.

Det mest kontroversielle for mange er Prides tilknytning til Foreningen FRI, en relativt liten interesseorganisasjon med i underkant av 4000 medlemmer, som kjemper for «rettighetene til mennesker som bryter med normer for kjønn og seksualitet». Foreningen driver et aktivt politisk påvirkningsarbeid, og mottar flere titalls millioner i statsstøtte. Norges desidert største Pride markering, Oslo Pride, som ifølge arrangøren samler nesten 50 000 mennesker i paraden hvert år, eies og arrangeres av Foreningen FRI Oslo og Viken.

Nettopp tilknytningen til Foreningen FRI og dennes politiske agenda er det som for mange gjør det å markere Pride vanskelig. Foreningen FRI har nemlig en lang rekke andre kampsaker som er langt mer kontroversielle enn at «alle skal få være seg selv».

Foreningen Fri kjemper blant annet for å oppheve sexkjøpsloven, gjøre polygami lovlig, samt gjøre det mulig for flere enn to å ha foreldrerett til barnet i slike tilfeller. De vil tillate såkalt altruistisk surrogati. De vil også oppheve unntaksbestemmelser i diskrimineringsloven som i dag gir tros- og livssynssamfunn mulighet til å legge samlivsform til grunn for ansettelse eller oppsigelse.

Dette er bare noen eksempler på saker som mange, spesielt kristne, muslimer og andre religiøse er sterkt imot. Ikke minst gjelder dette ønsket om å endre lovverket som i praksis vil frata trossamfunnenes rett til selvbestemmelse, for eksempel i spørsmål om å legge samlivsform til grunn for ansettelser. For trossamfunnene er nettopp denne retten til selvbestemmelse et svært sentralt og viktig verdispørsmål som omhandler religionsfriheten.

Men også saker som selvdefinering av kjønn, altruistisk surrogati og opphevelse av sexkjøpsloven oppleves som kontroversielle og problematiske for mange, også ikke-religiøse.

Spørsmålet som mange derfor stiller seg er derfor hvorfor Osloskolen og andre offentlige etater kan si at markering av Pride, deltakelse i paraden og heising av regnbueflagg på skolene bør være uproblematisk, når Pride er så tett knyttet til Foreningen FRI med sine mange kontroversielle politiske kampsaker? Kan Osloskolen selv definere hvilke deler av Pride (og dermed indirekte Foreningen FRIs politiske agenda) som angår dem, og hvilke som ikke angår dem?

Tormod Evensen, en lærer fra Drammen, pekte i et leserinnlegg i Drammens Tidende på at Prides agenda er langt videre enn det skoler og barnehager kan ta del i. Han skisserer en rekke eksempler på arrangementer i regi av Oslo Pride som fremstår ekstremt promiskuøse, og som illustrerer Prides normoppløsende agenda på seksualfeltet. Evensen stiller et betimelig spørsmålstegn ved hvorvidt disse arrangementene kan sees løsrevet fra den delen av Pride som er mer «stueren» og «barnevennlig».

Det er et betimelig spørsmål å stille, og burde ikke være kontroversielt. Men også Evensens ble svart på samme måte som Noreng. I stedet for å svare på argumentene hans, ble det pekt på at han var kristen med et klassisk syn på ekteskap og samliv. Han ble dermed tillagt vikarierende motiver og ble gjenstand for sosial stigmatisering og også regelrett hets i sosiale medier.

Resultatet av denne retorikken ser vi nå utspille seg i full blomst i sosiale medier og leserinnlegg. En flom av polariserende innlegg, hvor vi blant annet blir bedt om å «trekke hue opp av dass i 2 sekunder» av Thor-Arne Opdalh Sandli, en lærer som åpenbart ble provosert over det han opplever som mistillit fra foreldre som ønsker fritak fra undervisning om Pride.

Poenget til Sandli er for så vidt godt, at undervisningen skal forklare barna hvorfor Pride markeres og hva det handler om. At han som lærer skal undervise og ikke drive med «systematisk homofilisering». Jeg personlig kjenner ingen som er uenige i det. Men innlegget hans oppleves i stor grad som et angrep på en såkalt «stråmann», en konstruert og karikert «person» som egentlig ikke er reel.

Denne polariseringen gjør at begge sider kaster seg ned i skyttergravene og fyrer løs, væpnet til tennene med kronikker, leserinnlegg, facebook-kommentarer og annen ammunisjon. Den ene mer fyndig, polemisk og raljerende enn den andre. Det gir kanskje en viss tilfredsstillelse der og da å ta motstanderen «av dage» rent retorisk, men det fører neppe til noen økt forståelse på sikt. Ei heller bidrar det til brobygging og økt forståelse, slik formålet med Osloskolens deltakelse i Pride tydeligvis var.

De siste ukene har jeg på Twitter sett stadig flere videoer fra USA av foreldre og skeive aktivister som støter sammen i regelrette gateslag utenfor skoler hvor det diskuteres hvilken plass Pride skal ha i undervisningen. Jeg tviler på at noen ønsker slike tilstander her i Norge. Men retorikken og polemikken i sosiale medier gjør at jeg frykter det ikke er lenge før vi ser de samme tendensene her også.

Personlig tror jeg både Osloskolen og andre offentlige etater som ønsker å markere mangfold, toleranse og aksept for ulikhet, hadde vært tjent med å finne mer nøytrale og mindre verdiladede måter å gjøre dette på enn å heise regnbueflagg og oppfordre til deltakelse i Pride. Selv om en slik «frikobling» fra Pride og Foreningen FRI nok medfører et ramaskrik fra deler av den skeive bevegelsen, ville det på sikt ført til mindre polarisering og økt forståelse fra andre minoritetsgrupper for behovet for å motkjempe hat, hets og ulovlig diskriminering av skeive og transpersoner i samfunnet.