Den vanskelige annerledesheten - Del 2
Å være annerledes eller på en eller annen måte skille seg ut har aldri vært lett. I Norge har annerledeshet ofte vært mistenkeliggjort. Det har også fått fatale konsekvenser for enkelte grupper.
Del 1 i serien kan lese her.
Aftenpostens tidligere redaktør Harald Stanghelle skrev den 26-november en tankevekkende kommentar i Aftenposten, hvor han nettopp peker på hvordan den norske antisemittismen selv bidro til at så mange jøder ble arrestert og deportert. Selv om dette var initiert av nazistene var det mange nordmenn som både samarbeidet og støttet opp om denne linjen.
Behandlingen av jødene var lenge et fortiet kapittel i norsk historie. Først de senere årene har dette blitt satt fokus på. Marte Michelets omdiskuterte og kontroversielle bok «Hva visste hjemmefronten?» peker nettopp på de antisemittiske holdningene, samt at den organiserte motstandsbevegelsen i Norge syntes å ha nedprioritert å hjelpe jødene.
I forbindelse med at det i år er 80 år siden deportasjonen av norske jøder høsten 1942, har denne debatten igjen blusset opp. Dokumentarserien «Last: jøder» har gitt et innblikk i historiene til en rekke av jødene som ble rammet.
Utover det hjerteskjærende faktum at over 700 uskyldige mennesker ble myrdet av nazistene kun fordi de var jøder, er også behandlingen flere av de gjenlevende jødene fikk etter krigen både hjerteskjærende og provoserende. Mange, som var blitt fratatt eiendeler og tvunget til å flykte, fikk aldri tilbake det de hadde måttet forlate da de flyktet fra landet. En kvinne, som hadde overlatt to diamantringer til en lokal kjøpmann, fikk kun den ene ringen tilbake da hun etter krigen vendte hjem. På spørsmål om hvor den andre ringen var, var svaret «vær glad du er i live!»
Lite kan sammenliknes med de overgrep og grusomheter jødene har vært utsatt for opp igjennom historien. Man skal være forsiktig å trekke paralleller. Likevel mener jeg behandlingen jødene fikk i Norge forteller en god del om den norske storsamfunnets problematiske forhold til minoriteter av ulike slag, og annerledeshet generelt. Hva som er årsaken til at det er blitt slik i Norge kan være vanskelig å forstå. Like fullt er det noe alle som av ulike grunner regnes blant «de andre» har måttet forholde seg til, helt frem til våre dager.
Som født og oppvokst i en liten, kristen frimenighet med rykte for å være isolert, gammeldags og konservativ har jeg gjennom barndom og oppvekst opplevd min andel av mobbing og trakassering. Heldigvis i beskjedent omfang sammenliknet med hva mange andre har måttet gjennomgå. Likevel nok til at jeg i lange perioder av barne- og ungdomstiden gjorde mye for å skjule min tilhørighet til de foraktede «Smiths venner». Først etter at jeg ble voksen har jeg kunnet gi uttrykk, med stolthet, for min tilhørighet til trossamfunnet.
Det er mange «Smithevenner» som kan fortelle liknende historier fra sin oppvekst, og jeg antar det også gjelder andre med tilhørighet til et trossamfunn eller en gruppe som defineres som «annerledes» i det norske samfunnet. Det å bli født til eller velge en tilhørighet som går på tvers av det storsamfunnet definerer som normalen, har alltid vært forbundet med stigmatisering, og har til og med blitt problematisert av staten. Spør en hvilken som helst muslimsk troende, og jeg er nokså sikker på at de kan fortelle liknende historier om negativ oppmerksomhet, hets, mobbing, mistenkeliggjøring osv.
Heller ikke pressen kan gå fri her, toneangivende norske mediehus har selv stått i bresjen for noe som til tider har fremstått som nærmest «statsautorisert mobbing» av minoriteter.
Tanken om et sterkt fellesskap med grunnleggende verdier i bunnen, og mange felles referansepunkter står sterkt i Norge. Dette har også gitt Norge som nasjon mange fordeler, sammenliknet med mer pluralistiske samfunn. Samtidig er jeg ikke fremmed for tanken om at denne fellesskapsideologien har gitt oss en slagside, i form av at vi historisk sett har hatt en tendens til å behandle minoriteter dårlig.
Historien om jødene er unik i sin grusomhet og omfang, men ikke unik med tanke på hvordan man forholdt seg til annerledeshet. Også samer, romani, finner og andre minoriteter kan på ulike vis fortelle historier om problematiske møter med det norske storsamfunnet. I moderne tid kan innvandrergrupper fra mange land fortelle historier om grov diskriminering.
Også den norske, offentlige modellen, enhetsstaten, med sterk sentralisert styring av ting som helse og utdanning, blir av mange fremhevet som suveren og uovertruffen. Friskoler som representerer et alternativ til den offentlige skolen, tolkes av mange som en slags eksistensiell trussel. Likeså private helsetilbydere. Alt som ikke hører hjemme under den offentlige paraplyen blir fremstilt som noe som representerer en form for trussel mot den norske enhetsmodellen.
Man skal kanskje være varsom med å overføre generell tenkning omkring tilhørighet til andre samfunnsstrukturer til den samme type tenkning. Men det er nokså påfallende hvor ofte det nært sagt kreves tilslutning også til verdimessige standpunkter man i andre land anerkjenner at det finnes ulike oppfatninger om. Et åpenbart eksempel på dette er Pride-feiringene.
Eksemplene på denne typen tenkning og retorikk er mange nok til at de fleste skjønner tegninga. Jeg er personlig heller ikke motstander av sterke fellesskap og felles samlingspunkter, men spørsmålet er likevel om mange av de felles samlingspunktene som ofte defineres som en sentral del av «norske verdier» ender opp med å utestenge heller enn å inkludere minoriteter og annerledes tenkende. Hvis så er tilfelle, er jeg redd historien vil ha en tendens til å gjenta seg i fremtiden, uansett hvor flinke vi er til å skryte av oss selv.