Den blodige teknologien

Sjansen for at du leser denne artikkelen på en smarttelefon er ca. 80%. Sjansen for at den smarttelefonen du leser på inneholder kobolt fra en gruve i Kongo er muligens enda større. Men har du tenkt over at kobolten som er en vesentlig ingrediens i telefonen din kan være gravd ut av underbetalte barnearbeidere under livsfarlige forhold? Og at selskapene som produserer telefonen gjør lite for å forhindre dette? Hvordan skal jeg, som kristen, forholde meg til en slik urettferdighet? Skal jeg slutte å kjøre elektrisk bil eller bruke smarttelefon?

De aller fleste av oss kjenner i dag til historien om hvordan den trans-atlantiske slavehandelen foregikk. Europeiske handelsskip dro fra Europa til Afrika med varer som de byttet mot slaver, som ble fraktet til Karibien, Sør- eller Nord-Amerika og solgt som slaver til plantasjeeiere.

Handelen var svært lukrativ, men de menneskelige kostnadene var enorme. Det er anslått at så mange som 12.8 millioner afrikanere ble skipet over Atlanterhavet i løpet av de 400 årene slavehandelen foregikk. I tillegg anslår man at et sted mellom 1.2 og 2.4 millioner afrikanere døde i leire i Karibien etter ankomst. I tillegg er det anslått at millioner døde som et resultat av kriger og konflikter direkte knyttet til slavehandelen.

Europeerne kjøpte som oftest slavene fra afrikanere. Ofte hadde disse tatt andre stammer som fanger i forbindelse med kriger og konflikter. Europeerne brukte ofte våpen, klær eller alkohol som byttemiddel, og etter hvert som ryktet spredte seg involverte stadig flere afrikanere seg også i denne virksomheten. Det var imidlertid etterspørselen fra europeerne som drev markedet, og byttehandelen skapte et avhengighetsforhold som i stor grad bidro til underutvikling og fattigdom i Afrika.

En liknende handel pågikk også fra Øst-Afrika til den arabiske verden, og man antar at et tilsvarende, om ikke enda større antall slaver også gikk den veien.

Heller ikke Norge var uskyldige, faktisk var Dansk-Norske slaveskip betydelige bidragsytere i handelen. Mange unge nordmenn søkte også til denne trekantfarten, til tross for farene forbundet med sykdommer og skipsforlis var utsiktene til å tjene gode penger og til å oppleve fjerne himmelstrøk forlokkende for mange. Brutaliteten og den ekstremt nedverdigende behandlingen slavene fikk bidrog nok imidlertid til at mange fikk et ganske annerledes syn på denne virksomheten etter å ha opplevd den på nært hold.

I våre dager regner vi stort sett dette for et tilbakelagt kapittel, selv om mange nok fortsatt kan føle på en viss grad av skam eller skyld over det som skjedde. Men de fleste av oss regner med at denne type utnyttelse ikke foregår i dag.

Men ifølge den amerikanske forfatteren Siddharth Kara stemmer ikke dette. Utnyttelsen av afrikanere foregår fortsatt i et betydelig omfang. Og den er direkte knyttet til noen av verdens mest verdifulle selskaper som produserer ting vi bruker store mengder tid på hver eneste dag. Smarttelefoner og elektriske biler.

Nøkkelordet i denne sammenhengen er Kobolt. Et metall som brukes i store mengder moderne batteriteknologi. En helt nødvendig komponent i smarttelefoner, elektriske biler og mye annen elektronikk.

Den Demokratiske republikken Kongo, et enormt Sentral-afrikansk land, har verdens desidert største forekomster av Kobolt. I dag utvinnes over halvparten av verdens kobolt i dette landet. Kobolt er i stor grad et biprodukt fra utvinning av nikkel eller kobber. Mye av dette kommer fra gruver som drives kommersielt av store gruveselskaper. Men mye kommer også fra gruver som i stor grad drives av uavhengige gruvearbeidere, såkalte «Artisanal miners» (ofte forkortet ASM), som kun får betalt for råvarene de leverer. Mange av disse er mindreårige og jobber under farlige forhold i primitive gruver med svært dårlig sikkerhet.

De fleste store teknologiselskapene i verden avviser at kobolt i deres produkter stammer fra ASM. Men ifølge Siddharth Kara blir kobolt fra ASMs kjøpt i store mengder, via et nettverk av mellommenn, av gruveselskapene som opererer de store gruvene i Kongo. Denne kobolten blir så blandet inn i kobolt som stammer fra disse gruvene. Dermed er det i praksis umulig å si om kobolten i batteriet til telefonen din eller el-bilen din stammer fra ASM eller fra «normal» gruvedrift.

Kara har brukt mye tid på å undersøke hvordan gruvedriften i Kongo fungerer, og har skrevet boken «Cobalt Red – How the blood of the Congo powers our lives». Kara ble nylig intervjuet i «The Free Press» av journalisten Adam Popescu, som har skrevet en artikkel titulert «Your iPhone was built with Child Labour». Popescu har selv reist til Kongo for å se dette med egne øyne.

Både Kara og Popescu beskriver Kongo som det nærmeste man kommer «helvete på jord». Til tross for landets enorme ressursrikdom er det preget av vold, kaos, utnyttelse og menneskelig lidelse.

Kongos historie er kanskje ukjent for mange, men det er et av de mest brutale eksemplene på kolonialistisk utnytting som finnes i historien. Fra 1885 til 1908 var Kongo en såkalt fristat, direkte underlagt den belgiske kongen. Kong Leopold den 2 plyndret det ressursrike landet for elfenben og gummi, og styrte med jernhånd. Det er anslått at så mange som 13 millioner mennesker skal ha omkommet under hans styre, noe som tilsvarer ca. halvparten av landets befolkning på den tiden.

Sammenliknet med Leopolds ekstreme vold og utnyttelse virker dagens situasjon kanskje mindre ekstrem. Man anslår at noen tusen mennesker mister livet hvert år som en direkte følge av gruveulykker eller forgiftning av drikkevann.

Samtidig har det skjedd en revolusjon i menneskesynet vårt siden kolonitiden, og i dag regnes slaveri som helt grunnleggende feil, og de aller fleste anerkjenner de universelle menneskerettighetene som nettopp universelle og gjeldende for alle mennesker. Dette inkluderer også retten til frihet, samt retten til ting som rent drikkevann og en trygg arbeidsplass.

Siddharth Kara argumenterer for at nettopp denne utnyttelsen av ekstrem fattigdom i land som Kongo, i praksis fører til en uthuling av de universelle menneskerettighetene på bekostning av profitt, hvor et menneskeliv i disse landene igjen verdsettes utfra deres nytteverdi. I den grad de har verdi, er det som billig arbeidskraft, som lett kan erstattes av tusenvis av andre villige hender som er villige til å jobbe dag og natt for å dekke sine helt grunnleggende behov.

Denne måten å se et menneskelivs verdi på har, igjen ifølge Kara, forplantet seg til store deler av det globale syd, hvor en stor mengde mennesker lever i ekstrem fattigdom, hvor de arbeider under slaveliknende forhold, for å dekke et umettelig behov for forbruksvarer i rike land, hovedsakelig i Vesten og Øst-Asia.

Kongo er kanskje det mest ekstreme eksempelet på dette. Likevel tror jeg de som har vært i kontakt med ulike industrier som har outsourcet produksjonen sin til utviklingsland i det globale syd har observert mange av de samme mekanismene. Situasjonen til tekstilarbeidere i Bangladesh er et annet kjent eksempel her.

I tillegg fører selve gruvedriften med seg enorme raseringer av naturen. I et land med svak sentralstyring og høy korrupsjon har dette medført at mange gruveselskaper i stor grad har betalt seg ut av problemene i stedet for å finne permanente løsninger som ivaretar miljøhensyn. Utslipp av tungmetaller i drikkevann og andre former for miljøforurensning får store konsekvenser for lokalbefolkningen, men får i praksis små konsekvenser for gruveselskapene.

Det kanskje mest ironiske med situasjonen i Kongo er hvordan nettopp metaller som Kobolt er en helt sentral komponent i «det grønne skiftet». Stater og selskaper som bruker milliarder på å omstille seg til grønn teknologi, som skal bidra til å redusere klimagassutslipp og hindre global oppvarming, bidrar altså samtidig til en storstilt rasering av natur og miljø i land som Kongo. Gruvedriften som er nødvendig for å utvinne metallene som trenges i de millioner av nye batterier som skal produseres for å dekke etterspørselen etter nullutslippsbiler i vår del av verden, blir i praksis en miljøkatastrofe som rammer titusenvis av afrikanere knallhardt. Den samme gruvedriften bidrar også til å opprettholde et system som utnytter fattige menneskers desperasjon.

Jeg skal være ærlig på at det er en realitet og en virkelighet som ikke er hverken spesielt lett eller behagelig å ta innover seg. Likevel mener jeg det er nødvendig å se i øynene hvordan menneskelig egoisme og begjær etter rikdom og velstand påfører mindre privilegerte mennesker store lidelser.

Så hva kan (eller bør) jeg som kristen gjøre med en slik situasjon?

Det letteste er naturligvis å peke på teknologiselskapene, gruveselskaper, agenter og andre profitører som årsaken til problemet. Siddharth Kara mener problemet egentlig kan fikses både raskt og enkelt, hvis det er vilje til det. Men siden både teknologi- gruveselskaper og andre involverte tjener store penger på dagens system, ser de seg lite tjent med noen form for endring. De blir heller ikke utsatt for tilstrekkelig med press fra myndigheter eller organisasjoner for å endre sin praksis.

Men tenker jeg etter, innser jeg fort hvor lett jeg selv også er villig til å overse denne typen utnytting og urettferdighet, når den ikke angår meg selv direkte, eller når jeg selv tjener på det.

Kara mener det viktigste vi som forbrukere kan gjøre er å heve bevisstheten omkring det som skjer. Kara introduserer boken sin med å fortelle en øyenvitneskildring fra en koboltgruve hvor han ser et barn, drept i en ulykke liggende i gjørmen, blødende, med et skrekkslagent uttrykk frosset i ansiktet. Håpet, mener Siddharth Kara er at «menneskene i det andre enden av kjeden, er i stand til å se det blodstenkte liket av barnet liggende i gjørmen som en av sine egne».

Sagt med andre ord: Hvis vi som forbrukere tar menneskeverdet til vanlige kongolesere på alvor, bør vi også begynne å kreve endring av de som leverer varene til oss.

Poenget til Kara er godt, og det kan sikkert være et godt sted å begynne for oss alle sammen. Vi kan sikkert redusere forbruket vårt ved å bytte telefon eller bil sjeldnere. Samtidig er det er for oss i vår moderne verden neppe et alternativ å slutte å bruke smarttelefoner eller kjøre elektriske biler. Disse tingene er blitt en så integrert del av vår hverdag at svært mange av oss vil få store problemer med å fungere normalt uten dem.

Det er vel heller neppe særlig realistisk at jeg kan fikse alle problemene i Kongo ved å reise ned dit og drive en eller annen form for aktivisme.

Og for å vende tilbake til meg selv. Som nevnt tidligere har jeg selv merket meg tendensen til å overse utnytting og urettferdighet som ikke rammer meg selv, eller som jeg selv tjener på. Er det ikke derfor slik at nettopp denne urettferdigheten er noe iboende i meg selv, i min egen natur? Burde jeg ikke da begynne å finne løsningen på problemet der?

Det er lett å tenke at «jeg alene ikke kan redde verden.» Og på en måte er det jo sant. Man kommer fort til kort som et enkeltmenneske. Men en ting kan jeg alltid gjøre. Jeg kan velge å leve rettferdig der jeg er. Apostelen Paulus skriver i sitt brev til Romerne: «Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.»

Og et annet sted i samme brev skriver han: «La altså ikke synden herske i den dødelige kroppen deres, så dere følger kroppens lyster. Og still ikke lemmene deres til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og lemmene deres til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var døde, men er blitt levende.»

Her ligger mye av nøkkelen til å gjøre en forskjell som kristne. For hva er uretten apostelen her omtaler, om ikke egoismen? Hvor ligger selve kilden til urettferdigheten som utspiller seg, for eksempel i Kongo? Er det ikke egoismen?

Når min egoisme da blir erstattet av en fast beslutning om å leve rettferdig for Gud, kan jeg i stedet for konstant å søke egne fordeler, fremstille meg selv til tjeneste for Gud, som Paulus uttrykker det «som våpen for det som er rett».

Dette kan jeg alltid gjøre der jeg er, uansett livsforhold. Det gjelder selvsagt mine penger, mine ting, ja alt jeg tar meg fore, skaffer meg, kjøper eller selger. Men det gjelder også mine relasjoner. Og mine tanker. Hvordan behandler jeg andre mennesker? Hvordan ser jeg på dem? Jeg kan engasjere meg for barna i Kongo, men hva med mine nærmeste? Hvilken verdi har deres liv for meg? Ektefellen min? Barna mine? Naboen? Kolleger?

Er jeg ærlig med meg selv, skjønner jeg også raskt at denne rettferdigheten ikke er noe jeg kan prestere eller klare av meg selv. Jeg vil før eller siden møte meg selv i døra, og innse at jeg er like egoistiske som alle andre, uansett hvor gode intensjonene mine er. Jeg må innse min egen tilkortkommenhet i møte med min egen egoisme.

Men ved frelsen i det verket Jesus gjorde, ved Den Hellige Ånds kraft, ved å bli «korsfestet med Ham», ved å etterfølge Jesus, kan min livsinnstilling revolusjoneres. Min beslutning om å leve rettferdig kan virkeliggjøres, skritt for skritt, på en langt mer gjennomgripende og revolusjonerende måte enn ved alt jeg kan urette «i og av meg selv». Det er den virkelige storheten i Jesu verk, at Han kan omskape meg til et nytt menneske. Og det vil ha en langt større og langt mer gjennomgripende effekt på verden rundt meg.