Å ta opp sitt kors

Stefanusalliansen gjør et forbilledlig arbeide med å sette fokus på forfulgte kristnes situasjon verden over. I mars har de skrevet om to Iranske kristne som forteller om hvordan kristne konvertitter i Iran blir forfulgt. I den forbindelse brukes Jesu befaling om å «ta opp sitt kors», og det fremheves hvordan forfulgte kristne opplever dette. Men er det bare forfulgte kristne som trenger «å ta opp sitt kors?»

Historien de iranske kvinnene forteller er hjerteskjærende men samtidig inspirerende. Stefanusalliansen har også intervjuet Robert Aserian som arbeider med «Pars Theological Center», en organisasjon som driver opplæring av iranske kristne i og utenfor Iran. Det er han som bruker uttrykket, og som også forklarer hva han mener det betyr i kontekst av forfølgelse:

«Når kirken blir forfulgt, opplever den at korset ikke bare er et åndelig symbol, men en realitet i vårt daglige liv.»

Det er mye vi som kristne i velstående, frie og åpne samfunn kan lære av kristne som lever under forfølgelse og vanskelige forhold. Og til alle tider har forfølgelse eller vanskelige tider virket som «gjødsel» på gudslivet. For eksempel har kristendommen de siste 40 årene opplevd en eventyrlig vekst i Kina, hvor kristen misjon er strengt forbudt, og hvor ulike kirkesamfunn blir aktivt forfulgt av staten.

Likevel må jeg spørre meg selv, er det bare forfulgte kristne som bør oppleve korset som en realitet i sitt daglige liv? Bør ikke alle kristne hver dag ha en aktiv relasjon til korset?

Jesus sier selv i Lukas Evangeliet kapittel 9:

«Så sa han til alle: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.»

Jesus sa altså dette til alle. Han sa det ikke til «de som blir forfulgt». Det var et budskap til alle. Også til oss som lever under helt andre vilkår.

For hva vil det si å ta sitt kors opp og fornekte seg selv? Er det snakk om å nekte seg selv fysisk velvære? Faste? Våke?

Egentlig ikke. Jeg tror svaret finnes i Brevet til Hebreerne kapittel 10, vers 5-7:

Derfor sier Kristus når han kommer inn i verden: Slaktoffer og offergave ville du ikke ha, men en kropp gjorde du i stand til meg;

Brennoffer og syndoffer hadde du ingen glede i.

Da sa jeg: Se, her kommer jeg, for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg.

Jesus måtte fremstille kroppen som et levende offer for Gud. Skulle Jesus gjøre Guds vilje under alle omstendigheter måtte hans egen vilje nødvendigvis fornektes. Skal jeg etterfølge Jesus, må jeg nødvendigvis også gjøre det samme. Er det ikke akkurat dette det «å ta opp sitt kors» handler om? Og er ikke dette like viktig for kristne i Norge, Europa og Nord-Amerika som for forfulgte kristne i for eksempel Iran?

Det er samtidig mye for oss å lære av forfulgte kristne. Ikke minst å se deres trofasthet og utholdenhet i vanskelige og farlige situasjoner. Det er inspirerende forbilder. Og det kan kanskje for noen være fristende å tenke at det er nettopp forfølgelser, sosial nød og vanskeligheter som skal til for at kristendommen igjen kan blomstre, også i de vestlige liberale demokratier. Jeg tror imidlertid den viktigste oppskriften for kristne til alle tider og under alle slags forhold er og blir å lære å ta opp sitt kors og fornekte seg selv, sin egen vilje, i alle livets ulike forhold og situasjoner. Det finnes nok av forhold og omstendigheter, selv i vår «behagelige» tilværelse, som frembringer muligheter til det å følge Jesus i å fornekte seg selv.